PÅ NOTODDEN: The Bluegrass Playboys på Folk & Blues Stage under forrige helgs bluesfestival på Notodden: Knut Hem (f.v.), Øystein Fosshagen. Terje Kinn og Olaf «Knerten» Kamfjord. Ikke mye sceneshow her, men musisering på høyt nivå. Foto: Øyvind Rønning / Dagbladet
PÅ NOTODDEN: The Bluegrass Playboys på Folk & Blues Stage under forrige helgs bluesfestival på Notodden: Knut Hem (f.v.), Øystein Fosshagen. Terje Kinn og Olaf «Knerten» Kamfjord. Ikke mye sceneshow her, men musisering på høyt nivå. Foto: Øyvind Rønning / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Ute av Øystein Sundes skygge

Det går fort unna når bluegrassgutta med Meget i sløyd i karakterboka spiller opp.

ALBUM: Playboys er riktignok ikke det første jeg tenker på når jeg ser disse herrene, men navnet skjemmer ingen. Og - bare vent til de begynner å spille! Penthouse Playboys, eat your heart out!

Fast Forward

The Bluegrass Playboys

5 1 6
Plateselskap:

Grammofon/Musikkoperatørene

«Feelgood. Ekte vare. Hel ved.»
Se alle anmeldelser

Meget i sløyd

Anmeldelse: Ute av Øystein Sundes skygge

I mange år har de vært en viktig del av Øystein Sundes musikalske showpakke, bandet med det forunderlige navnet Meget i sløyd (om du ikke var spesielt god på skolen, så fikk du kanskje i det minste en Meget i sløyd!).

Men Sunde & Co spiller ikke rein og ubesudlet bluegrass. Sjøl spiller sjefen elgitar, og han holder seg dessuten med trommeslager.

Bill Monroe

Nå har guttene bak ham tatt ett skritt fram og begått et album med sjangerbevisst bluegrass på høyt nivå. Og - de lever på alle måter lever kjørereglene til salige Bill Monroe, mannen fra Kentucky som «oppfant» bluegrass på 40-tallet.

Strengt regime

Monroe kjørte et strengt regime, så det er begrenset hvor mye du kan gjøre md sjangeren om du vil gå etter hans bok.

Teknisk vanskelig er det også. Det handler derfor om hvor bra du gjør det innenfor rammene, og det skal mye til å slå disse gutta.

Ekte vare

Ekte bluegrass spilles på strengeinstrumenter og uten trommer, og det spilles gjerne fort. Fast forward....

Det betyr at Knut Hem legger igjen trommestikkene hos Sunde og glemmer bluesmusikken til Reidar Larsen og henger på seg dobroen. Terje Kinn synger og trakterer banjoen som få andre, Øystein Fosshagen håndterer fele, mandolin og gitar og Olaf «Knerten» Kamfjord har et godt tak i ståbassen.

Dobro

Kinn er hovedlåtskriver, mens Hem står for to velsmakende instrumentaler. Han er mannen norske countryartister ringer til om de ønsker den karakteristiske dobrolyden, spilt liggende. Dobroen. altså. Og - han kan spille raskere enn sin egen skygge.

Kinns tekster er ikke dypsindige, men det er heller ikke noe bluegrassmusikken vanligvis er belemret med. Denne sjangeren, som har sitt utspring i countrymusikken, har aldri og kan aldri redde verden. Men stemmen til Kinn er behagelig som en mild bourbon fra Kentucky.

Den er på sitt mest følsomme i balladen «Here We Go Again», der han hjerteskjærende synger «Ever since you left, there's been a heavy rain / from a blue blue sky, crying in pain».

Fine solopartier

Musikerne følger opp med nydelige harmonier og fine solopartier. Bluegrass blir ikke stort bedre enn dette.

Og at det er alvor skjønner du når du hører ham legge ut i låten med den lekne tittelen «Don't Bill Me, Bill Monroe»: «I spent more time with fingerpicks than I did with wife and kids».

Spooky plystring

Albumets eneste coverlåt er danske Steffen Schackingers mer intrikate instrumental-perle «Perfect Waves», mesterlig spilt av fire jordnære, norske bluegrassplayboys. Men aller best er avsluttende «One Morning», med spooky plystring fra en mester i faget, Erik Moll.