DEBATT: Timothy Snyders nye bok om holocaust har allerede utløst skarpe debatter i fagmiljøene. Bildet viser en gruppe jøder som ankommer konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i mai 1944.
Foto: NTB SCANPIX
DEBATT: Timothy Snyders nye bok om holocaust har allerede utløst skarpe debatter i fagmiljøene. Bildet viser en gruppe jøder som ankommer konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i mai 1944. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Anmeldelse: Vaklevoren holocaust-teori fra Timothy Snyder

Lover helt ny og revolusjonerende forståelse av holocaust, men serverer en tynn suppe.

Den amerikanske historieprofessoren Timothy Snyder skapte store bølger med sin forrige bok, «Dødsmarkene» i 2010. Der tegnet han et panorama over den uhyrlige volden som fant sted mellom 1933 og 1945 i det området som lå i klem mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen: Polen, Hviterussland, Ukraina og Baltikum.

I disse «dødsmarkene» drepte de to regimene til sammen rundt 14 millioner sivile før og under andre verdenskrig — svimlende tall.

Kjernen i prosjektet til Snyder, som er ekspert på Polen og Ukraina, var å vise hvordan Stalins og Hitlers «morderiske politikk» overlappet i både mål og metoder. Hans sentrale, og ideologisk drevne, tese var at Hitlers brutalitet i «the Bloodlands» var en forlengelse av den brutaliteten Stalin allerede hadde utvist i det samme territoriet.

Det store problemet var hvordan Snyder avgrenset det historiske «rommet» han skapte. Hvorfor starte i 1933? Hvorfor utelate den russiske borgerkrigen? Eller millionene som døde i hungersnøden i 1921-1922? Hva med pogromene fra 1903-1907?

Innvendingen var også geografisk: Hvorfor ikke ta med for eksempel Finland?

Forsvar av forrige bok


Men aller størst motstand møtte Synder i sin behandling av holocaust. I «Dødsmarkene» ble holocaust framstilt som én av flere fryktelige forbrytelser, på linje med Stalins sultpolitikk i Ukraina. Det unike i det systematiske, industrielle folkemordet på jødene ble tonet ned.

Snyders nye bok, «Svart jord. Holocaust som historie og advarsel», må leses som et forsvar for den forrige. Men han lover også mer. Mye mer. Boka kommer ut på 15 språk samtidig og er blitt solgt inn som et revolusjonerende nytt blikk på materiale «vi trodde vi kjente», basert på «et vell av nye kilder», i en «episk fortelling» med urovekkende «advarsler» for dagens verden.

Boka har allerede rukket å utløse skarpe debatter i fagmiljøene og er derfor «must read» for alle som vil henge med på feltet. (De som forventer en medrykkende populærhistorie vil nok legge den raskt fra seg. Dette er for spesielt interesserte.)

Ifølge Snyder har historikerne oversett at Hitler var drevet av «økologisk panikk», at hans mål først og fremst var å sikre den rike matjorda i Ukraina (derav tittelen Svart jord). Det pussige er at vi aldri blir presentert for noen gjennomgang av et nytt «øko-panikk»-perspektiv, vi får bare løsrevne påstander her og der i den 400 sider lange teksten, av typen «kampen mot jødene var økologisk».

At Hitler var ute etter de bølgende kornåkrene i øst, og at han så på det som tyskernes rett å kolonisere «det ville Østen» på samme måte som hvite nybyggere i sin tid hadde kolonisert «ville Vesten», er gammelt nytt.

Snyder bringer ingen nye kilder eller nye tanker til denne, mildt sagt, veletablerte forståelsen.

Tilintetgjorte stater


Den andre dramatiske påstanden, som er den egentlige grunnpilaren i boka, er at holocaust forutsatte «tilintetgjorte stater», og at massemordet på jødene må sees som et resultat av «dobbeltokkupasjon».

Først kom Stalin og eliminerte den politiske eliten og de statlige institusjonene, så kom Hitlers invasjon av de samme områdene i juni 1941. Holocaust, hevder Snyder, forutsatte «statsløse soner» der Stalin allerede hadde herjet.

For å bygge opp resonnementet, sammenlikner han to land: Estland og Danmark. I Estland, et av landene som ble okkupert av Sovjet i 1939 i tråd med Molotov-Ribbentrop-pakten, var staten allerede «tilintetgjort» (vi får aldri noen definisjon av hva Snyder legger i det) da tyskerne rykket inn.

Danmark derimot «ble ikke utsatt for sovjetisk invasjon, landets eliter ble ikke berørt av sovjeternes praksis med masseskyting og deportasjon».

I Snyders versjon av holocaust er gjerningsmennene først og fremst tidligere Sovjet-kollaboratører, som angrer når tyskerne kommer, og som peker ut (og villig dreper) jødene for å skyve kollaborasjonen over på dem. Det er dette som skal forklare at 99 prosent av de estiske jødene ble drept, mens 99 prosent av de danske jødene overlevde. (Det riktige tallet er 95.)

Påfallende faktafeil


Framstillingen vil møte hevede øyenbryn i Danmark, et land som ifølge Snyder knapt var okkupert og som hadde en «suveren regjering» gjennom krigen. Snyder virker direkte kunnskapsløs om de spesielle forutsetningene i den danske prosessen.

Teksten inneholder en rekke påfallende faktafeil, og refererer bare én kilde, en utdatert artikkel fra 1987.

Men viktigere: Hvis man bytter ut Danmark med for eksempel Norge, faller det vaklevorne resonnementet sammen. I Norge ble cirka 40 prosent av jødene utryddet, i et land som verken hadde angrende sovjet-kollaboratører eller var en «statsløs sone» preget av «anarkistisk kaos». Som i de fleste tyskokkuperte land i Vest-Europa ble de norske institusjonene nazifisert ovenfra, men ikke tilintetgjort. Det var det eksisterende statsapparatet som — under tysk diktatur — gjorde deportasjonene til gasskamrene mulig.

Snyder prøver å lage en storslått, helhetlig teori for en prosess mot jødene som så veldig ulik ut i ulike land. Men det henger ikke på greip, og Snyder virker merkelig ute av kontakt med de mest relevante fagdebattene i dagens Holocaust-forskning. Den slette norske oversettelsen (for eksempel hyppig bruk av «så absolutt») hjelper ikke på leseropplevelsen.