Anmeldelse: Veronica Maggio - «Den första är alltid gratis»

Ny resept, samme vinnende vesen.

ALBUM: Det er noe med våren og Veronica Maggio. Man kan ikke kalle plateslippene hennes for et sikkert vårtegn. Det er tre år siden «Handen i fickan fast jag bryr mig», og den kom til og med på høsten. Det er likevel noe med den nærmest salige lettheten i stemmen og sangene hennes som har et sus av vår uansett når og hvor du hører henne.

Det er åtte år siden «Måndagsbarn» gjorde vår søte søster til en husholdningsfavoritt i vårt langstrakte land. Gammel som ung. Soul-snerten, den yndige klangen og ikke minst det vinnende vesenet har vært lett å omsette her hjemme, noe de påfølgende platene også har vist. Dette til tross for at Maggio aldri har laget konsise, veldig gode album. Utgivelsene har som regel kommet med en sterk arbeidshest i front. «Sergels torg», «Jag kommer» og så videre.

Behager Når det er sagt, er hun aldri ubehagelig eller kjedelig å høre på. Mye på grunn av ovennevnte faktorer. Det er noe i det milde uttrykket som behager. Det er vel noen av de samme mekanismene som trer i kraft når Coldplay luller deg inn i sitt ukonfronterende lune lynne. Motstandsløst som en massasjestol, men temmelig hendig også.

At hun fra plate til plate har tatt noen ganske solide skritt i diverse musikalske retninger uten at det er altfor merkbart, sier vel noe om styrken i hennes signatur også. Maggio er Maggio uansett musikalsk ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Svirrer hit og dit Det samme kan nok sies om «Den första är alltid gratis». Det er ikke så mye av den smektende ny-soulen vi lærte å kjenne på de første platene igjen i underlaget her. Noen ganger sprinter hun inn i mer urbane landskaper, andre ganger stikker hun tåen i folk-pop - hun kjenner til og med på new wave-bruset ved gitte anledninger.

Likevel, de fleste tilnærmelsene er av det flyktige slaget. Og som diskutert tidligere, uansett hvordan du vrir og vender på band og instrumentering, så er det Veronica og stemmen hennes som er begivenhetenes sentrum og det identitetsskapende elementet.

Lyrisk og dansende Det handler mye om det å være ung og ha verden for sine føtter på «Den första är alltid gratis». På godt og vondt. Mest det første. «Vi mot världen» er et obsternasig lite anthem om å være tenåringen og sloss for sin plass. Sannsynligvis platas beste spor sitt oppjagede tempo og fengende, insisterende kraft.

Ungdomsromantikken repeteres i påfølgende «Femton». «Dom sa!» hekter seg på dansefoten til The Strokes og viser Maggio på fra sin beste bittersøte side, mens «Pang pang» demonstrer at hun har et godt håndlag med de mer lyriske og mørke balladene. Der har hun nok gått en god skole hos landsmennene i Kent.

Gjennomført «Den första är alltid gratis» har få låter som virkelig utmerker seg som dette albumets arbeidshester, men det er samtidig vanskelig å arrestere henne.

«Den första är alltid gratis»

Veronica Maggio

4 1 6
Plateselskap:

Universal

Se alle anmeldelser

Det låter lett og varmt, håndverket er upåklagelig, hun er en strålende formidler og låtene er jevnt over tiltalende, om enn fattig på virkelige høydepunkt. Og det er vel kanskje det som er Veronica Maggios skjebne?