MØTE: Livssyklusen med dertil hørende erotikken og den smertens kjærligheten, sykdommen, angsten og døden er gjengangermotiver i Munch og Vigelands kunst. Utstillingen er den tredje i serien som startet med Munch + Melgaard og Munch + van Gogh.
MØTE: Livssyklusen med dertil hørende erotikken og den smertens kjærligheten, sykdommen, angsten og døden er gjengangermotiver i Munch og Vigelands kunst. Utstillingen er den tredje i serien som startet med Munch + Melgaard og Munch + van Gogh.Vis mer

Anmeldelse: «Vigeland+Munch» på Munchmuseet

Stillferdig, men lærerikt.

KUNSTUTSTILLING: Etter skandalefesten med Bjarne Melgaard og superstjernemøtet med van Gogh er Munchmuseets «+Munch»-serie tilbake i et mer normalisert, musealt leie.

Sistemann ut i utstillingsrekka, der Edvard Munch settes i stevne med andre gamle og nye hannløver i kunsten, er Munchs samtidige kollega og konkurrent, billedhuggeren Gustav Vigeland.

Koblingen disse to imellom er nærmest selvsagt. Ikke bare virket de samtidig, i samme by, og skulle ganske snart bli de to mest prominente kunstnerne innenfor hver sin uttrykksform i Norge.

De arbeidet også med mange av de samme temaene, og for den med alminnelig kjennskap til de to, er de felles anliggendene ingen nyhet: Livssyklusen med dertil hørende erotikken og den smertens kjærligheten, sykdommen, angsten og døden er gjengangermotiver i Munch og Vigelands kunst.

Dessuten har de begge satt sine evige merker på hovedstaden, først og fremst Vigeland i Frognerparken, men Oslo er i tillegg tilnærmet unik i verden som kan skilte med hele to enmannsmuseer.

Det som nok ikke er så kjent, er omfanget av disse fellespunktene. Kurator for utstillingen, Trine Otte Bak Nielsen har gjort et omfattende arbeid med å grave i arkiver og magasiner, både på Munchmuseet og Vigeland-museet, og funnet brev og skisser som viser nye sider ved disse to bautaene i norsk kunsthistorie, som også kaster nytt lys over forholdet de to imellom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utstillingen har fått en uoffisiell undertittel, «Bak mytene», som peker mot en problematisering av forestillingen om at Munch og Vigeland ikke bare var kolleger og sunne konkurrenter om oppdrag og prestisje, men også skal ha vært bitre rivaler og fiender.

En av mange anekdoter om forholdet de to imellom forteller om et møte på gata i Oslo, der Munch løfter på hatten og syrlig hilser Vigeland med et «god aften, herr Entreprenør».

Det er en av mytene som Nielsen ønsker å imøtegå med forskningsbaserte fakta i «Vigeland+Munch». Utstillingen vektlegger naturlig nok den gjensidige påvirkningen, og med det også respekten de åpenbart har hatt for hverandres arbeid.

«Entreprenør» som en nedlatende betegnelse på Vigeland går ut på at han tydeligvis må ha vært bedre på å få gjennomslag for ambisiøse planer, blant annet i det offentlige rom, enn Munch — det er Vigelandsanlegget et tydelig eksempel på.

For ikke å snakke om at Oslo kommune etter hvert stilte både bolig, atelier og materialutgifter til rådighet for billedhuggeren, samtidig som maleren ble ilagt skatt på den antatte verdien av maleriene han hadde på lager, noe som skal ha gitt Munch adskillig økonomisk hodebry.

Det virker jo ganske absurd i ettertid, med tanke på plasseringen de skulle få i verdens kunsthistorie. Utstillingen bekrefter status i så måte, når man går nærsynt ned på verknivå.

Da er det Munch som spiller ball, og Vigeland blir løpende litt imellom. Munch viser selv i de enkleste skisser det lille ekstra; den presise elegansen i streken, eller viljen til å strekke ethvert uttrykk og medium til det ytterste.

Selv når han prøver seg som billedhugger (flere av Munchs fåtallige skulpturer, men også tegninger, vises her for første gang) der han opplagt kommer til kort i håndverket, viser han en uvøren glede over å se hvor langt han kan strekke uttrykket. Vigeland blir i sammenligning en solid, men ganske forutsigbar fagmann.

Derimot er det interessant å se hvordan de stiller likt i det store.

Når det kommer til å ville utforske tidsåndens interesse for symbolisme, vitalisme og altoppslukende erotikk, stiller ikke Vigeland tilbake for noen. Interessant er det også å kunne studere Munchs, for meg, ukjente forslag til monumentalutsmykkinger og skulpturgrupper i byrommet i Oslo. Og der var jo Vigeland kongen.

«Vigeland+Munch» legger naturlig nok vekt på tegninger, grafikk og skisser, og mindre skulpturarbeider.

Resultatet er ikke overraskende den visuelt mest stillferdige til nå i «+Munch»-serien, men på mange måter også den mest lærerike om to mye beskrevne kunstnerskap.