Anmeldelse: «Villmark 2»

«Villmark 2» er visuelt intelligent, men langt mindre smart hva gjelder plott og tematikk.

FILM: I kraft av å være den eneste arenaen hvor blakke filmskapere fra små språkområder har en reell sjanse til å konkurrere med de store amerikanske studioene, er grøsseren vår tids mest demokratiske filmsjanger. Så lenge man har et lettfattelig plott, en håndfull brå gys og et par bilder som etser seg fast i den kollektive hukommelsen, kan man nå svært langt på selv et minimalt budsjett. Og det er nettopp denne innsikten som har ført til at vi nå er inne i en historisk traurig epoke av skrekkfilmhistorien.

Hittegodsskrekk Dette skyldes hovedsakelig at de amerikanske studioene har lagt sin elsk på den såkalte «found footage»-skrekkfilmen, en sjanger som kjennetegnes av små budsjetter, ukjente skuespillere og en uforholdsmessig høy avkastning. På sitt beste resulterer denne tilnærmingen i nyskapende lavbudsjettsfilmer som klassikeren «The Blair Witch Project» og Leo Gabriadzes «Unfriended», som i disse dager kan sees på (frustrerende få) norske kinoer.

I hovedsak befinner disse produksjonene seg imidlertid et sted mellom det forglemmelige («Paranormal Activity»-serien, «As Above, So Below») og filmer som gjør en direkte trist på filmkunstens vegne («Sinister 2», «The Gallows»), og ettersom de er så like i struktur og estetikk, har de en tendens til å gli over i hverandre. Selv om Pål Øies «Villmark 2» både har flere kjente skuespillere (Anders Baasmo Christiansen, Ellen Dorrit Petersen) og langt høyere budsjett enn den gjennomsnittlige found footage-produksjon, er den også en film som tar opp i seg flere av sjangerens virkemidler.

Stemningsfull Filmen utspiller seg i og rundt et falleferdig, avsidesliggende sanatorium på vestlandet, og følger en gruppe på fem spesialister som har blitt hyret inn for å kartlegge miljøfarlig avfall før rivningsarbeidet starter. Gjennom sin mer enn hundre år lange historie har bygget blitt brukt som både tuberkulosehjem og psykiatrisk sykehus, og all denne menneskelige lidelsen har satt sitt tydelige preg på atmosfæren.

Etter hvert som de baner seg vei gjennom mørklagte korridorer og hemmelige kjelleretasjer, begynner kvintetten å innse at bygget ikke er like forlatt som de har blitt fortalt.Én ting er at den aldrende vaktmesteren Karl (Baard Owe), som de siste tiåra har hatt ansvaret for å holde uvedkommende ute, ikke er alene — en annen ting er at samboerne hans ikke er spesielt lystne på besøk.

Stil i dialog Visuelt er «Villmark 2» bygget opp rundt kornete videoopptak fra viltkameraer og det som best kan beskrives som en serie med installasjoner — som når gruppa finner et knallrødt oppslått telt i byggets kjeller og et hjortekadaver i en dam av sitt eget blod i et av rommene. Dette skaper en interessant dynamikk mellom to typer skrekkfilmestetikk, og signaliserer at Øie har høyere ambisjoner enn bare å servere brå gys.

Dessverre følges disse ambisjonene i liten grad opp i manuset, som er en langt mindre treffsikker blanding av klassiske sjangergrep, kritiske blikk på norsk historie og samtid, og referanser til den første «Villmark»-filmen. Tidvis går det litt over styr, slik at filmen tipper over i det ufrivillig komiske, og man tar seg i å ønske at Øie hadde vært mer tilbakeholden med virkemidlene.

På tross av dette er «Villmark 2» en stemningsfull og underholdende grøsser, hvis håndverk og produksjonsverdier løfter den opp blant det øvre sjikt av skrekkfilmer som har vært vist på norske kinoer i år.