Anmeldelse: «Warcraft: The Beginning»

«Warcraft: The Beginning» viser at spranget fra dataspill til blockbusterfilm er større enn man skulle tro.

FILM: Det er et kjent faktum at selv om vi lever i superheltfilmens tidsalder, så er superhelttegneserier et relativt marginalt fenomen i den store populærkulturelle sammenhengen. Og med tanke på at spillindustrien har salgstall som får tegneseriebransjen til å se ut som et loppemarked, kan man spørre seg hvorfor det er tegneseriefigurer og ikke dataspillkarakterer som dominerer kinolerretene verden over.

Nervøsitet Dataspillfilmens historie strekker seg tilbake til 80-tallet, og med tanke på at både «Pokemon»-filmene og Milla Jovovichs «Resident Evil»-serie må regnes blant høydepunktene, er det ikke snakk om noen spesielt stolt tradisjon. 2016 kan imidlertid bli et vannskille for sjangeren, for i år er det premiere for påkostede Hollywood-filmer basert på de populære franchisene «Angry Birds», «Assassin's Creed» og «Warcraft».

Sistnevnte har vært under utvikling i ti år, for i motsetning til eierne av de kjente superheltene — som tjener langt mer penger som utgangspunkt for filmer, tv-serier, plastleker og sengetøy enn de gjør i tegneseriesammenheng — har de store spillselskapene potensielt mye å tape på å filmatisere sine mest populære figurer og historier. Spillbransjen er i dag større enn den globale filmindustrien, og frykten er at en film som blir dårlig mottatt kan gjøre uopprettelig skade på spillsalget.

Lebensraum Duncan Jones' «Warcraft: The Beginning» er i så måte et interessant studium, for denne spektakulært intetsigende b-filmen med en prislapp på 160 millioner dollar fortjener på alle måter å floppe hardt. Med utgangspunkt i «Warcraft»-universet har nemlig Jones skapt en tredjerangs «Ringenes Herre»-kopi som er så blottet for inspirasjon, særpreg og eksistensberettigelse at det er vanskelig å forstå at den er laget av samme mann som i 2009 regisserte den lille sci-fi-perlen «Moon».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Filmen er lagt til en magisk middelalderverden hvor menneskeheten lever i et økologisk bærekraftig og noenlunde harmonisk føydalsamfunn. Historien begynner når denne planeten invaderes av orker som er på jakt etter et sted å leve, etter at de har ødelagt sin egen verden med forurensende magi. Filmen fortelles delvis fra orkenes synsvinkel, og under alle lagene med datagrafikk og drøvtygde fantasyklisjeer, skjuler det seg en interessant diskusjon om vestlig imperialisme og den destruktive effekten av et kapitalistisk system som krever kontinuerlig vekst (interessant nok er menneskenes største helligdom en eldgammel svart stein).

Roteskuff Moderne dataspill baserer seg på at publikum skal identifisere seg med avatarene sine og forme dem med sin egen personlighet, hvilket betyr at disse figurene nærmest per definisjon må være vage og elastiske størrelser. Og en slik tilnærming til karakterskildringer byr uunngåelig på visse utfordringer i en blockbuster, hvor man tradisjonelt befatter seg med tydelig definerte personligheter.

«Warcraft: The Beginning» framstår i det hele tatt som en roteskuff full av fantasyklisjeer publikum kjenner ut og inn fra andre historier og medier, og dersom man hadde kunnet gripe inn i filmen og utforske disse elementene etter eget forgodtbefinnende hadde den sannsynligvis fungert greit som tidtrøyte (i den grad det er noe å trakte etter).

Dermed koker filmens problem ned til det faktum at Jones i likhet med så mange andre regissører som har forsøkt å lage film av populære spillfranchiser, har mislykkes i å veie opp for fraværet av det som er det viktigste enkeltelementet i alle gode spill — nemlig tilstedeværelsen av publikum som et aktivt, handlende subjekt.

«Warcraft: The Beginning»

2 1 6
Regi:

Duncan Jones

Orginaltittel:

«Warcraft»

Se alle anmeldelser