Anmeldelse: «Where to Invade Next»

Michael Moore driver propaganda med flagg og slegge.

FILM: På den ene siden er det smigrende med kjærlighetserklæringer. Dokumentarfilmskaper Michael Moore har inntatt Europa, og blitt så forelsket i oss at han vil ta oss med tilbake og vise oss frem for alle der hjemme. «Where to Invade Next» er lagt opp som et hærtokt, der Moore vil ta med seg ideene og lovene som gjør Europa til et godt sted å bo, tilbake til USA. Med baggy bukser og flagget på skuldra labber han i land og kaster et blikk rundt seg. Han elsker alt han ser.

Men på den andre siden kan de samme glødende kjærlighetserklæringene være beklemmende hvis de stammer fra en idealiserende avstandsforelskelse, fra noen som uten videre lemper oss opp på en himmelhøy pidestall. Moore har aldri gitt seg ut for å være en nøytral observatør, han er en ildsjel og en aktivist som foretrekker den retoriske slegga framfor skalpellen. Men det kommer et punkt hvor det entusiastiske bikker over i det uredelige. Det gjør det i «Where to Invade Next».

Fraværende krise
Moore snakker med italienske arbeidere som beskriver all tiden de kan slappe av som grunnen til at økonomien går så det gviner, og med sjefene deres som legger hodet på skakke og sier «Hva er vitsen med å bli rikere?». At både landet og kontinentet har vært gjennom en tung finanskrise som har krympet middelklassen og skapt enorm nød, finnes ikke i denne fortellingen. Vi får høre at alle franske barn får gourmetmat i kantina og ikke vet hva coca cola er, og at tyske skoleelever lærer om 2. verdenskrig i én time hver dag.

Besøket i Norge avføder en reportasje fra Bastøy fengsel, med av skinnende gressplener og smilende fanger, og et intervju med Trond Blattmann, Utøya-pårørende og tidligere leder for 22. juli-støttegruppa. Moore har karakterisert intervjuet med Blattmann som det sterkeste han har gjort. Det består for det meste av Moore som spør igjen og igjen om han ikke ville drept Breivik om han hadde sjansen, og Blattmann som igjen og igjen sier nei.

Teatralsk
Dette er kanskje det aller mest irriterende ved «Where to Invade Next», og det er ikke godt å si om det er mer fornærmelig overfor europeere eller amerikanere: Moore hører intervjuobjektene sine si sympatiske, men banale selvfølgeligheter om hvordan de synes samfunnet bør være, og stiller med teatralsk vantro spørsmål om de ikke heller har lyst til å være litt kjipere og litt dummere. Blattmann: Er du helt sikker på at du ikke vil drepe Breivik? Italienske politimenn: Er dere helt sikre på at dere ikke vil bruke vold mot kriminelle? Og så videre.

For Moore er løsningene på alle samfunnsproblemer som rette spikre, som det bare er om å gjøre å slå hardt nok inn. Da han tok for seg Columbine-massakren i «Bowling for Columbine» fra (2002), hadde han et tema som kledde hans knallfargede tilnærming til verden. Det var en god match mellom mann og materiale, og resultatet ble sterkt. Denne gang sitter man igjen med en følelse av å ha blitt pepret med propaganda, riktignok for seg selv.

Det beste avsnittet er når Moore tar opp behovet for å være bevisst også de mørkere sidene av et lands identitet og historie, og setter Holocaust og Tyskland opp mot slaveriet og USA. Det er også stunder der filmen hans fungerer som en hyggelig påminnelse om betydningen av god velferd.

Men betattheten er for oppskrudd. Hjertet blir umulig å ta imot. For det er ikke oss han egentlig elsker. Det er en drøm. Og det er ikke sann kjærlighet.