Anmeldelse: «While We're Young»

Spennende spørsmål om ungdom og voksenhet stilt gjennom en smålig hovedperson.

FILM: Privilegerte menneskers problemer kan være kinkige å kreve sympati for. Turnert riktig kan de være en trampoline for eksistensielle og dype historier, som kan vise fram utfordringer knyttet til det individuelle nettopp fordi de det gjelder, ikke kan peke på fattigdom eller undertrykkelse som årsak til at de ikke har det bra. Eller de kan framstå som sutring.

Filmene til Noah Baumbach er ikke alltid like stø på foten på ferden over denne linen. «Frances Ha», som han skrev sammen med kjæresten Greta Gerwig, var et inntagende portrett av en 27-åring full av drømmer, som stadig glipper taket rundt kjærligheten og karrieren som vennene hennes oppnår, tilsynelatende på grunn av en begrensning i seg selv.

«While We're Young» er skrevet av Baumbach på egen hånd. Her finnes noe av den samme fingerspissfølelsen for frustrasjonen over at tilværelsens puslespillbrikker bare ikke vil falle på plass, og andre synes uanstrengt å få til alt du selv strever med. Men så er det som om Baumbach konsekvent viser fram de minst spennende scenene i en interessant historie.

Jakten på ungdommen
Slik sett har han et og annet til felles med Josh (Ben Stiller).

Josh strever på åttende året med en dokumentarfilm, som alle unntatt ham selv skjønner er et oppblåst og overtent monster han burde sluppet for lengst, men klamrer seg til for stolthetens skyld. Han er gift med produsenten Cornelia (Naomi Watts), de er noenogførti og det eneste barnløse paret i vennekretsen. Så møter de Jamie (Adam Driver) og Darcy (Amanda Seyfried), et par midt i tjueåra som har valgt bort Facebook og valgt inn vinyl, brettspill og spontane bakgårdsfester. Josh og Cornelia suges inn av den uimotståelige følelsen av å være til stede i et brennende nu, og foretrekker snart det nye, skjeve vennskapet framfor babysang med foreldreparene.

Men så kommer spørsmålene fint sivende inn. Kan den karismatiske Jamie, også en dokumentarfilmskaper, være både spontant nærværende og strategisk kalkulerende? Kan den unge intensiteten skyldes at banaliteter får en større vekt for den som opplever dem for første gang? Og trekkes Cornelia og særlig Josh mot Jamie og Darcy fordi de vil være som dem, eller fordi kontrasten omsider får dem til å føle seg voksne og trygge?

Smålig og sytende
Baumbach stiller presise, observante spørsmål. Men i stedet for å svare, er det som han virrer rundt på jakt etter noe annet. Stadig deiser han innom den dødsdømte dokumentaren, til tross for at ingen andre enn Josh selv, og aller minst den som ser på, bryr seg om den. Og selv om Josh selv er en farkost for fascinerende problemstillinger, framstår han som stadig mer smålig og sytende, og besatt av knuffinger han har skapt selv.

Cornelia, Jamie og Darcy føles alle mer verdige å bære protagonistkronen. «While We're Young» er interessant, men det er på tross av og ikke på grunn av øynene som ser, som mer enn noe annet ser på seg selv.