JEFF TWEEDY: Foto: Jim Rassol / SF Sun Sentinel / Polaris / Scanpix.
JEFF TWEEDY: Foto: Jim Rassol / SF Sun Sentinel / Polaris / Scanpix.Vis mer

Anmeldelse: Wilco er bandet som bare gir og gir

Kortspilt, og ganske god, psykedelisk overraskelse fra Jeff Tweedy & co.

ALBUM: Jeff Tweedys solo-sammen-med-trommissønn-prosjekt «Sukierae» i fjor virket ikke nevneverdig truende for Wilcos framtid, snarere var det et positivt, overskuddspreget sidespor der Tweedy oppsøkte de mange ulike krokene i sin og Wilcos åttekantede katalog med en enklere og mer minimalistisk tilnærming. Kanskje mest til glede for den delen av Wilco-fansen som alltid bærer på drømmen om den rene, ubesudlede returen til streit countryrock.  

Glam og syre For tilhengere av det sonisk utforskende orkesteret som i sin tid presist ble benevnt som «samtidsrock» av programforfatteren på Kongsberg Jazz, var soloalbumet kanskje enda bedre nytt, endelig de countrygreiene ute av systemet for en stund.

For på «Star Wars» - albumet som brått og overraskende ble sluppet til fri nedlasting natt til fredag — er poplåtene og de for så vidt konstante (men i Wilco-sammenheng i blant også kraftig undertrykte folk- og countryfrekvensene) i Tweedys låtskriving marinert i seig, søtladen psykedelia, lett eksentrisk og kantete glamrock og powerpop, samt den sedvanlig rastløse leken med støy. Slik sett en ganske typisk post-«Yankee Hotel Foxtrot»-plate på mange måter.

For mange av oss er det dette som har blitt eller er Wilco, mye mer enn det fjerne minnet av Faces-boogien på debuten, de koselige sangene på «Summerteeth» og Tweedys fortid i Uncle Tupelo.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Delene og helheten Det forrige albumet «The Whole Love» (2011) var muligens karrierebeste (dette går det selvsagt an å etablere en Facebook-tråd for å krangle om), dets mesterskap handlet mye om å gi et, om mulig, helhetlig svøpe rundt de mange «uttrykkene» i Wilco-personligheten, der var det stampete, kantete kraut og de mykeste, nostalgiske countryballader om hverandre, knyttet snedig og forførende sammen til noe som er noe av det mest helhetlige Wilco har gjort.  

«Star Wars» er for så vidt ikke fremmed for denne tilnærmingsmetoden, men aksentuerer altså en form for Beatles-inspirert poppsykedelia (kanskje mer «White Album» enn «Sergeant Pepper») og 70-tallsglam (Bowie lusker i buskene).

Naturlig habitat Dette er ikke ukjent habitat for Wilco, du kan jo bare kjenne etter i magen selv hvor enkelt en låt som «Random Name Generator», med sine fuzztjukke Bolan/Ronson-riff med største naturlighet vil skli inn på en hvilken som helst Wilco-setliste. Eller hvordan «Where Do I Begin», en liten «Via Chicago»-aktig trudelutt som får putre rolig av gårde i et par minutter før den - og Nels Cline, antakelig - får den til å ta av på en syretripp til George Harrison-himmelen akkurat i det du tror det ikke skal skje noe mer.  

Kort og konsist Dette er kortspilte greier, 33 minutter og 11 låter vitner om et konsist stykke musikk denne gangen (bare en låt, den litt shoegazegnurete «You Satellite», bikker femminuttersgrensen). Man får nesten følelsen av at dette kanskje er en del av et abortert dobbeltalbum, det låter jo såpass fritt og innfallspreget. Kanskje de lange sporene, eller de streite, lurer rundt neste sving, som enda en trivelig internettoverraskelse fra et band som vet å pleie sin posisjon og sine fans og som trolig finner en kreativ motivasjon i å holde på nettopp denne — et band som Wilco er vanskelig å like litt, det er best når du elsker det.

«Star Wars» egner seg vel og bra som en liten hverdagsoverraselse i det som er blitt et tjue år langt forhold.

Albumet kan inntil videre lastes ned gratis i sin helhet på Wilcos hjemmeside. Den er også tilgjengelig i blant annet strømmetjenesten Spotify.