LYSTIG LYNNE: Jeff Tweedy, frontmann og låtskriver i den amerikanske alternativcountry-bautaen Wilco, har en gutteaktig sjarme, skriver vår anmelder. Foto: Nina Hansen/Dagbladet.
LYSTIG LYNNE: Jeff Tweedy, frontmann og låtskriver i den amerikanske alternativcountry-bautaen Wilco, har en gutteaktig sjarme, skriver vår anmelder. Foto: Nina Hansen/Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: Wilco på Norwegian Wood

En helt vanlig dag på jobben for Wilco er fortsatt bedre enn det meste.

KONSERT: Alle kortene på bordet: Jeg har gledet meg enormt til denne dagen.

Planen var strengt tatt ikke å bevitne mitt livs første Wilco-konsert under Norwegian Woods amputerte og ikke veldig forlokkende 2016-utgave – grunnet dårlig økonomi og bookingkrøll valgte landets fremste festival for gråmussede americanafans å ta ett års pause fra sin faste residens i Frognerbadet, til fordel for Sukkerbiten i Bjørvika.

Det virker som flere er enige med meg, da den fuktige gressplenen er kun halvfull – amerikanerne gjester tross alt Oslo igjen i november, og vi har vel alle sett Bigbang nok ganger? – i tillegg til at det kollektive lynnet blant de oppmøtte virker noe preget av lavtrykket. Men, hei: Ingen debuter er perfekte.

Riktignok er det flere unge fjes å spore like ved scenen (om enn grovt underrepresentert). På tross av papparock-stempelet, har nemlig Wilco – i likhet med the Velvet Underground og the Beatles – alltid virket som et band like mye for oss under fylte 30.

Det er det trolig flere grunner til, det være seg frontmann Jeff Tweedys gutteaktige sjarme, den hete omfavnelsen bandet har fått fra toneangivende hipsterpublikasjoner, eller rett og slett det ruvende gjennomsnittsnivået på låtmaterialet deres.

Når det er sagt: De tre innledende kuttene (og tre til) er hentet fra fjorårets «Star Wars». Selv om det på ingen måte er en dårlig plate – selv på sitt mest ufokuserte er Chicago-bandet langt mer givende lytting enn brorparten av skandinaviske indieband – skorter skiva likevel på låter som vil prege deres setlister i fremtiden.

Albumkuttet «Random Name Generator» er likevel et tidlig høydepunkt, der den rufsete, lettere henslengte vibben ettertrykkelig understreker at spillegleden i bandet er intakt. Best kommer imidlertid livebandet Wilco til uttrykk idet garagerocken legges til side til fordel for de mektigere kuttene i katalogen.

Under romrockeren «The Art of Almost» byr gitarist Nels Cline på sine soniske heksekunster, som konsekvent overskrider den rockistiske kukforleng...øh, egotrippen gitarsoloen vanligvis bærer preg av å være. Den tilsmussede tapningen av «Kamera» er også flott, om ikke like overveldende.

Det er likevel i Wilcos fortjeneste at de stadig forsøker å tvinge studioversjonene ut av sine komfortsoner; et av flere grep det svært lovende trondheimsbandet Snøskred med hell låner fra dem.

Med ett og annet solid kutt fra «Star Wars» mellom de virkelige godbitene, går det slag i slag over den neste timen, med trekløveren «Via Chicago», «Spiders (Kidsmoke)» og «Jesus, etc.» som særlig upåklagelig (med lap steel og det hele, skriver sitnevnte seg inn som konsertens definitive country-øyeblikk).

Høydepunktet i min bok er imidlertid den noe undervurderte perlen «Handshake Drugs», hvorpå Clines gitarspill får det til å svulme magen og alt som kan minne om gråvær, hodepine og profesjonell skepsis svinner helt hen. Du vet, den fysiske manifestasjonen av lykke som melder seg i livets virkelig fine stunder.

Så bra er konserten som helhet ikke. Når bassforsterkeren ryker med mot slutten (riktignok klarer Tweedy å spøke det bort), forsterkes den generelle følelsen av at bandet rett og slett har hatt bedre dager på jobben. Ikke minst fremstår settlisten litt åpenbar, i tråd med det snevet av latskap som har preget deres senere skiver i tiltakende grad.

Men herregud, hvem ville ikke blitt litt doven når man er så god som dette? Ikke bare står høstens oslokonsert for tur. Det spørs også om jeg ikke bare skulle kostet på meg den Berlin-utflukten, først som sist.