KUL:  Katie Crutchfield (26) har gitt ut sitt tredje albumet under navnet Waxahatchee. Foto: Pias
KUL: Katie Crutchfield (26) har gitt ut sitt tredje albumet under navnet Waxahatchee. Foto: PiasVis mer

Anmeldelse:Alle tretten år gamle jenter (og 35 år gamle menn) trenger å høre Waxahatchees «Ivy Tripp» akkurat nå.

Ingress

ALBUM:  Det er den følelsen av å være tretten-fjorten, helt åpen for nye muligheter, helt åpen for ny musikk.

Og så kommer det ei plate som passer perfekt, som smyger seg inn i sjelslivet og blir soundtracket til livet det neste halve året. Til når du sitter på rommet, henger på kiosken, har akkurat den jakka på deg, akkurat den buksa — og er forelska i han med det fine, fine håret.

Finfeminisme Det er den følelsen man får av å høre Waxahatchees «Ivy Tripp».

Selv om man er godt over tretti.

26 år gamle Katie Crutchfield fra Alabama er hypet av Lena «Girls» Dunham, blitt spilt på zombieserien «The Walking Dead» og har tatovert musikkidolene sine — Rilo Kiley og Hop Along — på armene.

Det er kanskje lett å plassere henne i sjukt-kul-singer/songwriter-kvinne- båsen sammen med kontemporære noenogtjueåringer som Angel Olsen, Courtney Barnett og Laura Marling, men strengt tatt høres hun mer ut som en rocka og finfeministisk mellomting mellom Liz Phair, The Posies, Pavement, Veruca Salt og Bikini Kill. En så smått fuzzete gitarrocknittitallssound pakket inn i 2015-målrettethet og skjøre, vare, harde tekster.

Gla?dumpende Hvis du klarer å få med deg hva hun synger (det kan ta litt tid), får du hverdagslivsscener og blaff av bittersøt jenteerfaring.

Katie varierer på å synge med intens autoritet, som på den småsinna og gla?dumpende «Under a rock», og å benytte seg av en mildere, søtere vokal. «La loose» har for eksempel lys o-o-o-oo-koring, hoppetauaktig vibb og en beat som høres ut som om den kommer fra et av åttitallets salongorgler, mens spinkle «Blue» er nesten avdempet i sin suggererende sørstatsmystisisme.

Debatt Tilfeldigheter har gjort det til at det er Waxahatchee som den siste tiden har vært soundtracket til alle kronikkene, kommentarene og Facebook-innleggene jeg har lest om debatten som startet med Trygdekontorets Kari Jaquesson-stunt, og som nå har utviklet seg til tusenvis av innlegg under Twitter-hashtaggen #jegharopplevd og tilsynelatende, i hvert fall i dag på formiddagstimene torsdag 16. april, til en slags ny forståelse og forsoning.

Alle følelsene, frustrasjonene, irritasjonene, diskusjonene har fått gjenklang i «Air», som med sin The Cure-aktige bass og gitar, samt sveipende vokal, på magisk vis klarer å romme hele spekteret av disse følelsene.

Og i tillegg gi god gammeldags gåsehud.

https://open.spotify.com/album/0Q31RwMIh0WOxqJDa0F31q

Nei, gi denne plata til nærmeste trettenåring sporenstreks.