ANMELDELSE:«Gemma Bovary» sammenligner en verdensroman og en hverdag.

«Gemma Bovary» er en fiffig sammenligning av en verdensroman og en hverdag.

(Ved en feil stod denne filmen oppført med terningkast tre i papiravisen. Riktig terningkast skulle være fire).

FILM: «Det skjer ingenting, men det er interessant likevel», sier yppige Gemma Bovary (Gemma Arterton) om «Madame Bovary». Gemma har flyttet til en liten by i Normandie med den eldre ektemannen. Hun får Gustave Flauberts klassiske roman av Martin (Fabrice Luchini), bakeren i byen som tidligere var forlagsmann, og som nå er en av mange menn som stirrer etter Gemma med kulerunde hundeøyne.

Hverdagsflukt
Flauberts Emma Bovary gjør noen skikkelig fatale valg for å slippe unna det trivielle og kjedsommelige og leve et mer romantisk liv. Nå mener Martin å se hennes historie gjenta seg i den omsvermede britiske innflyteren. Men kanskje er det han selv som føler et desperat behov for lidenskap og intriger, og for å se den store litteraturen få et speilbilde i den lille hverdagen. For ellers består den for det meste av en misfornøyd kone og en mutt tenåringssønn.

Mye småprat
«Gemma Bovary» foregår i et malerisk, grågrønt Normandie-landskap og er spekket med litterære og kunstneriske referanser: Gemmas hund heter Carrington, og høystakkene på den solbadede åkeren er sakset fra Monet. Og sammenstillingen mellom kunsten og livet, er fiffig: Begge deler rommer det banale og det hyperkompliserte, det dramatiske og kjedsommelige, men aldri helt på samme måte.

Og så er det et problem at en film som delvis har det ubetydelige og søvnige som tema, iblant ikke kan unngå å bli nettopp det. Det er mye småprat og mange turer til bakeriet i «Gemma Bovary», og mye av det føles litt for mye som nettopp dét. Regissør og manusforfatter Anne Fontaine, som også laget den inntagende «Coco før Chanel», er ikke helt noen Flaubert ennå.

Men hun har laget en fiks liten dramakomedie, som også stiller et finurlig emosjonelt spørsmål: Om ikke dét om en person er banal eller ikke, har vel så mye å gjøre som hvilke dyp andre dikter inn i dem, som hva de faktisk bærer på.