Anderson .Paak kjempet hardt fra scenen under kveldens konsert i Tøyenparken. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet.
Anderson .Paak kjempet hardt fra scenen under kveldens konsert i Tøyenparken. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: Anderson .Paak på Øyafestivalen

Lot heldigvis ikke et stivt Øya-publikum få stoppe festen.

Enkelte oppadstormende artister bærer med seg en definitiv følelse av at noe stort er i gjære. Et smell som vil komme rett rundt svingen, og snart tar dem fra de små, intime scenene og ut i den store allmenheten.

Anderson .Paak

5 1 6
Hvor:

Øyafestivalen, Vindfruen

Tilskuere:

ca. 4000

«Kvalitetens posterboy»
Se alle anmeldelser

Vi snakker selvfølgelig om den samme typen tryllestøv som drysset rundt Anderson .Paak da han i fjor sommer stjal showet på Dr. Dre sitt comeback-album «Compton», og som trollbandt Oslo-publikumet under sitt første norgesbesøk på Parkteatret få måneder senere.

Siden da har den strandglade 30-åringen rukket å slippe oppfølgeren til 2014-debuten «Venice» - passende titulert «Malibu» (jobber han seg opp til hjembyen Oxnard tro?) – og er nå en av posterboyene for kvalitetstrenden som på senere tid har feiet inn over et stadig mer generisk og forutsigbart musikkmarked.

California-guttens såre stemme levner liten tvil om en verdig arvtaker for soulens storheter, men har også vært en viktig oppkvikker for en sjanger som lenge har stått på stedet hvil.

Når han på Øyafestivalens siste dag stormer ut på scenen som en toppatlet med sin ikke-utgitte hodenikker «Bubblin’», er det derfor med åpenbar lovnad om en konsert helt utenom det vanlige. En slik live-opplevelse krever derimot også sitt av publikum, som Anderson og hans lekende Free Nationals allerede fra starten av får vansker med å dra med seg på moroa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Er dere i live i dag? Wow, det er så mange hvite mennesker. Det er utrolig. Utrolig!»

Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet.
Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet. Vis mer

Den ikke spesielt kamuflerte mobbingen av norsk stivhet gir dessverre ikke resultater før han gjør seg ferdig med «Venice»-sporene, og byr publikummet på det mer aktuelle materialet fra «Malibu».

«Carry Me» blir den første store oppturen med en intensiv .Paak bak trommesettet, og på «Heart Don’t Stand a Chance» er Øya endelig varmet opp. Likevel ville det nok være en overdrivelse å si at allsangen fyller opp rommet mellom undertegnedes lysmann-plassering og scenen.

Og folkens, hva skjeeer egentlig med sidemann-snakking når man står og opplever musikalsk storhet fra scenen?!

En småpassiv crowd og litt i overkant grumsete Vindfruen-lyd til tross, multitaltentet jobber alt han kan med stemningen - som sakte, men sikkert trekker seg lenger og lenger bakover i folkemengden.

Kaytranada-samarbeidet «Glowed Up» blir et nytt eksempel på at det først er fremst er «Malibu» som gir de virkelige resultatene denne lørdagen, mens vugge-herlige «The Waters» og ikke minst festforløsende «Lite Weight» henter energinivået tilbake dit det skal være.

«Get low…så opp…opp,» orkestrerer .Paak sine oppmøtte følgere fram til et mye etterlengtet klimaks, og vips flyr konsertens første ølbeger utover første rad. Det er også rundt dette tidspunktet – under «The Bird» - at Thundercat (som hele tiden har stått på scenekanten) ikke klarer å holde seg lenger. Los Angeles-kollegaen som selv leverte et fyrverkeri av et Øya-show i går, velsigner oss med en av sine bass-bonanzaer, og blir deretter igjen for å funke seg igjennom den storslåtte avslutningen «Am I Wrong».

Den resterende «Let’s Dance»-outroen kunne nok ha vært en oppfordring som nådde litt flere, men heldigvis klarte ikke den norske slappheten å ødelegge for enda en overbevisende Oslo-kveld med Herr .Paak.

Så skal vi si Amfiet neste år da?