Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: David Guetta på Findings

Distraksjonens keitete keiser.

KONSERT: PUT. YOUR. HANDS. UP. En basstung remiks av Alice Deejays tranceklassiker «Better Off Alone» pumpes ut mot publikum, mange ikledd blå regnponchoer.

David Guetta

3 1 6
Hvor:

Findings

«Guetta vil ha i både pose og sekk, han»
Se alle anmeldelser

David Guetta har knapt rukket å finne playknappen før han insisterer på at skyene over Bislett Stadion skal løftes opp mot stratosfæren. Så, om det var uklart: Den langluggede 48-åringen er ingen diskret type.

Men så har da aldri EDM handlet om subtilititet. Tvert imot: Dette er musikk som går i frontalangrep på sanseapparatet, like blendende som overdøvende. Om Guettas sett – en brautende hitkavalkade der det sjelden er nok med én låt om gangen – er noen indikator, behøver ikke sånt i det hele tatt å minne om bra for å være nogenlunde underholdende.

Sammen med skikkelser som Calvin Harris, Diplo og Skrillex (alle bedre låtskrivere enn Guetta, for øvrig) har franskmannen bidratt til en vesentlig skifte innen popmusikken, der også den nå prøver å skrike høyest. Det spørs om ikke det henger sammen med den nærmest heldigitale tiden vi lever i, hvor muligheten for å distrahere seg selv er kun et såkalt tastetrykk unna. Vi har blitt en utålmodig art, og kulturindustrien ser ut til å slite med å holde tritt.

Derfor er det symptomatisk at Guetta bytter låt hyppigere enn en gjennomsnittlig rapper på festivalturné. Det hjelper heller ikke stort at EDMs grunnformel – takeoff og klimaks etterfulgt av et mellomparti der selv Guetta ser ut til å kjede seg – aldri egentlig gir lytteren avkastning for å følge godt med.

Det er vel også nettopp her den kommersielle dansemusikken kommer til kort i møte med mer, tja, undergrunns house og techno: Den eksisterer kun for å tilfredsstille reptilhjernen, uten evne til å løfte bevisstheten til nye høyder.

Å kjenne hjernen koke over av stimuli er gøy nok, men man blir kjapt mett på det.

Lenge før franskmannen har brent av den siste flammekasteren og spilt av den siste halvdårlige electro house-versjonen av Bob Marley og James Brown – ja, begge to på én gang; Guetta vil ha i både pose og sekk, han – kjenner man seg altså lut lei, klar for noe annet å bryne seg på.

Så kommer man på at man befinner seg på Findings, hvor alt er den samme tåpelige tralten.