GAMMEL OG UNG: Young Fathers foran. Massive Attack bak. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
GAMMEL OG UNG: Young Fathers foran. Massive Attack bak. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Det skal ikke være god stemning på en Massive Attack-konsert

Heldigvis reddet tre unge fedre kvelden. 

ANMELDELSE: Det skal ikke være god stemning på en Massive Attack-konsert. Det skal være dystert. Klaustrofobisk. Det svartsynte har alltid dominert triphopen fra Bristol, fra den toneangivende debutplata "Blue Lines" fra 1991, til ep-en de ga ut tidligere i år. Det store spørsmålet før Øyakonserten i kveld var dermed: Kom det til å bli mørkt nok? Og ville det da egentlig bli en bra konsertopplevelse?

Lenge så det dystert ut.

For en som kom rett fra konserten med grime-helten Skepta, der alle som sto foran scenen ropterappet med, hoppet, danset, elsket det, selv om det bare var to rappere og en dj på en bitteliten scene, var det en nedtur at folk knapt lot seg lokke ned til scenen da headlinerne Massive Attack satte i gang. Det hjalp selvfølgelig ikke at det så ut som om de hatet hverandre intenst. Og at "United snakes" fra "Heligoland" (2010) heller ikke er deres mest relevante låt. Massive Attack, som jeg elsket i tenårene. Elsket så høyt at jeg stadig kunne være hjemme en hel kveld bare for å høre på "Blue Lines", satt og grein til "Unfinished Sympathy", framsto på Øyas hovedscene plutselig som intenst irrelevante.

Det skulle bli en konsertkveld for de store spørsmålene. Hva gjør et band retro? Hva gjør et band bra? Hva gjør et band nyskapende?

Og når er det slutt?

For det begynte fullstendig skeivt. Raggaelegenden Horace Andy dukket opp på monumentale "Hymn of the big wheel", men skjelvevokalen satt ikke helt. Deretter rotet de seg fullstendig bort i kjedelig støy. Det var mørkt på helt feil måte, klaustrofobisk på helt feil måte. Kjedelig på helt feil måte. Det hjalp ikke at de hadde to enorme trommesett og et hav av av synth. Et lite øyeblikk kunne man mistenke Massive Attack for å være et av de shoegaze-bandene Øya er så glad i å booke.

Sure gamle gubber.

Men de er heldigvis ikke tapt bak en vogn, selv om de tilsynelatende ikke snakker sammen. På ep-en "Ritual Spirit" samarbeidet de med Young Fathers, som er med på turneen. Edinburgh-trioen, som vant den toneangivende Mercury-prisen i 2014 for albumet "Dead", er i dag på mange måter det Massive Attack var på tidlig nittitall. Nyskapende. Fulle av futt.

De eide scenen. Det ble intenst, fokusert. Det var energi, vilje. Det var en grell kontrast til surpompene som hadde mistet livsgnisten. Young Fathers' hiphop er helt unik, melodisk og progressiv, hissig, dansbar. Og med det snudde hele konserten. Massive Attack var med ett mer fokuserte de også. Og da de avsluttet med "Unfinished Sympathy", var det nesten så jeg grein. Som om jeg var fjorten år og satt på jenterommet igjen.

Massive Attack var heldigvis mørke på riktig måte til slutt, men selve konserten synliggjorde at Øya har et begynnende retroproblem. Er det klokt å prioritere de gamle framfor de unge? Blir det en bra festival av det? Verken bandet eller publikum leverte bra nok til en headlinerkonsert. I motsetning til M83, som spilte i sirkusteltet tidligere på kvelden, med glitrende lasershow og engasjert publikum.

Er det ikke snart på tide å overlate Øya til ungdommen?

Live-published photos and videos via Shootitlive