PRINSESSE: Vaddey Ratner var fem år gammel og prinsesse i Kampbodsja da Pol Pot tok makten. Hennes nye roman er basert på egne opplevelser. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
PRINSESSE: Vaddey Ratner var fem år gammel og prinsesse i Kampbodsja da Pol Pot tok makten. Hennes nye roman er basert på egne opplevelser. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer

Anmelderen ble helt satt ut av boka hennes

To svært ulike og høyst lesverdige romaner om Kambodsja.

ANMELDELSE: 7. april 1975 stormet Røde Khmers revolusjonære styrker inn i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh. De tømte byen med svært brutale midler, og igangsatte den mest omfattende kollektiviseringsprosess verden har sett. Ideen var at hele folket skulle bli bønder, og spesielt hardt gikk det utover de intellektuelle og munkene, som enten ble slaktet eller sendt ut på dødsmarkene.

Det endte med et fire års langt mareritt, styrt av et regime så brutalt at det regnes som det verste i moderne tid. Nærmere to millioner mennesker, en tredjedel av befolkningen, døde.

Roman om Pol Pot
Røde Khmers leder var den beryktyede Pol Pot. Den svenske forfatteren Peter Fröberg Idling har tidligere skrevet den kritikerroste dokumentaren «Pol Pots smil» (2009). Den handler om hvordan vestlige intellektuelle, med Jan Myrdal i spissen, hyllet Pol Pots brutale regime — forført av egne ideer, propaganda og diktatorens underfundige smil.

Nå har Idling laget en roman om Pol Pot, eller Saloth Sar som han het da bokas handling går for seg. Den er lagt til noen uker i 1955. Kambodsja skal ha sitt første frie valg etter frigjøringen fra Frankrike. Det sittende partiet, med Kambodsjas prins og hans våpendrager Sam Sary i spissen, slår ned på opposisjonen med harde midler — tortur og drap.

Anmelderen ble helt satt ut av boka hennes

Sar er sekretær i det demokratiske opposisjonspartiet. Uoffisielt er han spion for kommunistene, etter å ha blitt radikalisert under studier i Frankrike. Sar er forlovet med den umåtelige vakre prinsesse Sonaly. Hun er like lunefull som hun er dekadent, og innleder et forhold til Sars forhatte fiende — renkespilleren og kvinneforføreren Sam Sary.

Trekantdrama
Det er dette trekantdramaet «Sang om den storm som skal komme» handler om. Det er en sjeldent god roman. Mot alle odds vil jeg si, både på grunn av sjangeren, at den er skrevet i presens og i den risikable du-formen.

Hver av de tre har sin del av boka, og først møter vi Sar. Idling skildrer Sar lik en maler som portretterer, der vi lesere liksom står ved siden av staffeliet og ser hvordan Sar tar form. På den måten skapes den fiksjonsdistansen en historisk roman bør ha. Samtidig er stilen høyst nærværende. Idling maner fram Sar og femtitallets urolige Kambodsja gjennom lukter, natur-, by- og personskildringer, tidsånden, og ikke minst Sars martrende kjærlighetskvaler: En idealistisk mann og populær lærer, som sliter mellom å ofre seg for saken og revolusjonen — og sitt ulykkelige «borgerlige» begjær etter lunkne Sonaly som vekselsvis vil og ikke vil ha ham.

Adelig dekadanse
Sam Sary portretteres som en dreven og slu politiker og kvinneforfører, mens min favoritt er skildringen av Sonaly. Det ligger et slør av
lede over hele henne, en lunken ulykkelighet. Sonaly brenner silkekjolene sine en gang i uken, fordi de ødelegges av den fuktige luften. Hun drømmer om en modellkarriere i Paris, er lei sin forlovedes politiske alvor, og tilbringer dagene på Paris-inspirerte kafeer der «ingenting av betydning må drøftes. At alt må holdes i det harmløse». I et miljø og med en dekadanse som kan likne det franske hoff før revolusjonen.  

Idling antyder på subtilt vis at utfallet av trekantdramaet får betydning for Pol Pots nådeløse brutalitet tjue år senere. En brutalitet som kommer fram i «I skyggen av banyantreet».

Prinsesse på rømmen
Den er skrevet av kambodsjanske Vaddey Ratner. Hennes far var oldebarn av den gamle kongen, noe som gjør Ratner til prinsesse (og dermed også i slekt med Pol Pots Sonaly). Ratner selv var fem år da Pol Pots regime startet. Som adelige var familien spesielt utsatt, og de klarte etter noen år å rømme til USA. Romanen skal i stor grad være bygget på Ratners egen biografi. 

Boka åpner 7. april 1974. Syv år gamle Raani bor med sin familie i et palass i Phnom Penh, en skjermet og privilegert tilværelse. I løpet av noen korte timer er det livet de kjenner over. Sammen med familien blir Raani jaget ut av byen av sortkledde revolusjonære — egentlig bare skyteglade forvirrede unggutter. Det skal bli begynnelsen på et fire år langt mareritt, der familien - eller det som etter hvert blir igjen av den - jages fra landsby til landsby. Inntil de ender på dødsmarkene for å bygge rismarker på jord der det ikke kan gro ris — og voller mot flommen som aldri kommer.

Brutalt
Dette er en uhyre brutal beretning. Den skildrer en idé ført inn in absurdum, som ender i et blodig og kaotisk regime der mennesker med briller blir skutt fordi de likner lærere, og dermed har tilhørt eliten.  

Synsvinkelen er syv år gamle Raanis. Hun er halt etter polio, sjalu på sin vakre lillesøster — og hun elsker sin far. Han er en klok aristokrat, intellektuell og poet - og nesten for god til å være sann. Det er også en fortellersvakhet at syvåringen blir for reflektert. Men utover i boka er det som om Ratner strammer grepet, fortellingen blir da også mer og mer brutal. Raani og familien drives av evig sult, de spiser kakerlakker og bytter bort gullsmykkene mot en gammel maiskolbe eller en kopp muggen ris.

Etter endt lesning ble jeg helt satt ut av denne boka. Var det ren fiksjon, hadde den ikke vært troverdig.

Anmelderen ble helt satt ut av boka hennes