Anmelderens åndssnobberi

OPERAEN: Lørdag åpnet det nye operahuset sine dører for mer enn guidede turer i et bygg som på alle måter er grensesprengende. Husets beliggenhet og en arkitektur så utfordrende, men samtidig så genial at den gir operaen umiddelbart en plass i hjertet og hjernen til flere enn dem som kun ser på bygget som en ytterligere mulighet til å dyrke det åndssnobberiet som så altfor lenge har fått lov til å stenge folk flest ute fra denne kunstformen. At noen fortsatt ser med forakt på Operasjef Simensens forsøk på å vise folket vei inn i kunstformen, er på ingen måte oppsiktsvekkende, men kun en bekreftelse på en elitisme som råder i noen såkalte intellektuelle kretser her til lands. En av dem, Ståle Wikshåland bruker nærmere en tredjedel av sin artikkel i søndagens Dagblad til å fraskrive folkets adgang til ballett og opera. Ikke overraskende, men avslørende.

Jeg kjenner ikke Bjørn Simensen, men det grepet han og hans stab har tatt for at Den nye Norsk Opera skal bli folkets eiendom, både musikalsk og arkitektonisk, fortjener mer enn slik harselas Wikshåland bedriver i sin artikkel.

Lørdagens direktesendte åpning fra dette flotte huset åpnet adskillige hjerter og hjerner for en kunstform de ikke har hatt, eller trodde de noen gang ville få et forhold til. Wikshåland snakker foraktelig om «et skarve sviskekomplott», og «en slags bygdetradisjon for opera», og bruker kjente grep for å skape den distansen som det er så viktig for svært mange å få forkortet. For å si det like flåsete som Wikshåland; folket trenger neppe Den Norske Opera for å overleve, men Operaen er avhengig av folket for å kunne gjøre det samme. Slikt sett ble åpningsforestillingen den inngangen jeg tror mange trengte for å interessere seg for det som skal leve og blomstre innenfor veggene på dette bygget som folk allerede søndag valfartet til.Mange av dem vil garantert også snart stå i billettlukene og skaffe seg adgang til en musikk- og dansform som de altfor lenge har vært utestengt fra. På mange måter fikk lørdagens direktesendte åpningsforestilling trolig den samme effekten som biskop Stålsetts tale under kronprinsparets bryllup; den vendte all skepsis til kronprinsessen. Svært mange gikk fra fordømmelse til aksept takket være den «forestillingen».

I motsetning til hva Wikshåland mener, etterlater ikke Bjørn Simensen Den Norske Opera som «en brakkmark». Tvert om; takket være lørdags folkelige seanse er det faktisk nysådd mark som møter de som nå overtar. De har en stor oppgave; å ta vare på det som ble sådd lørdag kveld, og få fram en avling som kan bli svært bra for alle; også for dem som vil ha operaen og dansen som en superintellektuell lekegrind. At ensemblet har svakheter slik Wikshåland mener, er sikkert riktig, men muligheten til å få fram et nivå som også vil tilfredsstille Dagbladets musikk-kritiker, har aldri vært større, ikke minst takket være «det sviskekomplottet» som ble servert lørdag.