Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldernes bokfavoritter 2004

Her er årets beste bøker. Få tips til harde pakker!

Dagbladets anmeldere har valgt ut sine favorittbøker fra året som har gått.

Les mer om bøkene i vårt anmeldelsesarkiv!

Mariann Aalmo Fredin:

Erlend Loe «Doppler» Cappelen

I årets roman er Loe i samme gode, rare siget som med «Naiv.Super». Hovedpersonen sliter med å finne ut av tilværelsen og hva slags liv han egentlig lever. En familiefar flytter ut i skogen, i telt, og en elg blir hans nære venn. Av og til fører han absurde, men likevel fornuftige samtaler med kone og barn, som har problemer med å forstå hans behov for å være alene. Stor humor og skarp samfunnskritikk.
Nikolaj Frobenius

Nikolaj Frobenius «Teori og praksis» Gyldendal

Biografien om Aksel Sandemose er ikke mindre enn en brennende fortelling. Og det svir litt ekstra når man vet at det er en sønn som skriver om sin far. Det er rått, interessant, tankevekkende og lærerikt. For alle som har et forhold til Sandemoses litteratur, kan Jørgen Sandemoses biografi både gi ny innsikt og provosere. Og ikke minst skjerpe appetitten på å lese farens bøker igjen.

Jørgen Sandemose «Flyktningen» (Aschehoug)

Jón Sveinbjørn Jónsson:

Richard Brautigan «Å føre krig mot den gjengse maratonprosa.» Dikt i utvalg og gjendiktning vedJan Erik Vold, Kolon

Brautigan + Vold = sant. Skarpe gjendiktninger av en skarp amerikansk poet som på sett og vis kom fem minutter for seint til Beat-revolten. Som Bukowski skapte sin egen poesi og revolte. Gleden burde ha vært større da dette utvalget kom i høst. Men feiringen tar seg vel opp etter som åra går.

 Laura (Riding) Jackson «Tid for helvete.» Utvalgt og gjendiktning av Terje Dragseth, Tiden

Terje Dragseth har gjennom åtte år arbeidet med denne amerikanske dikteren som forsøkte å ta sitt liv ung, men levde til hun ble nitti. Forfatterskapet er spennende, men nesten for gjerrig. Det kan være grunnen til at amerikanernes «Norton Anthology» ikke nevner henne, eller at Don Allen har bommet på henne, akk ja.

Art Spiegelman «In the Shadows of No Towers» Pantheon/Random House

11. september 2001 vil i den vestlige bevissthet stå som symbolet på avmakt. Verdens eneste supermakt angripes på hjemmebane i en av USAs to «europeiske» byer. Hvordan sette språk på dette uten å bli hipp? Serieskaperen Art Spiegelman visste det knapt, men prøvde. Resultatet er en rystende beretning sett gjennom avismannens øyne, tegneren og historikerens øyne.

 Kurt Hanssen:

Carlos Ruis Zafón «Vindens skygge» Gyldendal

Årets utenlandske overraskelse. Et forunderlig innfløkt mysterium fra 50-tallets Barcelona, hvor den gåtefulle forfatteren Julian Carax og hans fiktive roman «Vindens skygge» sto i sentrum for handlingen. Faren til hovedpersonen Daniel Sempere er antikvarbokhandler. En mørk natt tar han Daniel med til «De glemte bøkers kirkegård», en labyrint av et hus hvor Daniel finner boka som forandrer livet hans.

Tor Bomann-Larsen «Folket. Haakon og Maud II» Cappelen

Mye har vært skrevet om den kongelige europeiske storfamilien i siste halvdel av 1800-tallet. Ingen har gjort dem så levende og forståelige som Tor Bomann-Larsen. Med vidtfavnende nøyaktighet og sprudlende fortellerglede får vi nære møter med prins Carl og prinsesse Maud. Og han tar oss med gjennom forløpet til unionsoppløsningen i 1905 så det er spennende som en thriller.

Karin Alvtegen «Svik» Damm

Den uendelige flommen av svenske kriminalromaner har ført med seg mye oversatt rusk og rask. Men noen står som påler, spesielt Karin Alvtegen. I henne har svenskene fått sin psykologiske intrigemester, og med sin tredje roman bekrefter hun sin posisjon. Ekteparet Eva og Henrik nærmer seg et brudd, og inn fra sidelinja kommer den alvorlige forstyrrede Jonas, som tolker virkeligheten på sin måte. En uhyggelig thriller.

Inger Bentzrud:

Hanne Ørstavik «Presten» Oktober

Eksistensiell roman om tyngde og letthet i språket, slik en prest som streber etter innhold må veie sine ord. Hanne Ørstavik skriver om omsorgsevne og selvmord, men lefler ikke med leserne og bedriver verken føleri eller sentimentalitet. Her er fortellingens idé overordnet. Den skarpskodde analysen og det presise språket er samtidig preget av en gjennomarbeidet enkelthet.

Gao Xingjian «Et menneskes hellige bok» Aschehoug

Nobelprisvinneren fra 2000 i et selvreflekterende og -utleverende tilbakeblikk på sin egen fortid og rolle under Kulturrevolusjonen i Kina. Den delvis selvopplevde romanen er ingen tradisjonell offerhistorie; her er fortelleren både overgriper og utsatt for overgrep. Refleksjonene handler også om litteraturens rolle og nødvendigheten av å skrive i en politisk og personlig unntakstilstand.

Steven Jay Schneider «1001 filmer du må se før du dør» Orion

Gavebok for filminteresserte og hendig oppslagsverk for folk som er bitt av quizbasillen. Bokas redaktør er amerikansk filosofidoktor og bidragsyterne er 57 internasjonalt anerkjente filmkritikere. Oversettelsen er godt bearbeidet for norske lesere, bl.a. i registre med både utenlandske og norske titler på filmene. Erlend Loe har skrevet det norske forordet.

Simen Ekern:

John Dickie «Cosa Nostra - A History of the Sicilian Mafia» Hodder &Stoughton

Boka ser ut som en flyplassthriller, men er mye vanskeligere å legge fra seg. «Cosa Nostra» er full av spennende skildringer av mafiaens blodige historie, men den mest effektive avlivningen tar forfatteren seg av selv - de romantiske mytene om mafiaen, som har bidratt til organisasjonens lange liv, bør kunne erklæres for døde etter denne boka.

George Orwell «Why I Write» Penguin

Penguins «Great Ideas»-serie er blant årets riktig gode ideer. Bøker som har forandret verden, i små superfine pocketnyutgivelser, og denne egner seg godt for den som er glad i å skrive og lese, eller i én av delene. Særlig fin er dissekeringen av språkslurv i essayet «Politics and the english language»: «This mixture of vagueness and sheer incompetence is the most marked characteristic of modern english prose...» Steffen Kverneland og Lars Fiske «Olaf G» No Comprendo

Kverneland og Fiske drar på fylla noen dager i Tyskland, og ender opp med et kunstverk om tegneren Olaf Gulbranssons liv og virke. Etter årets opprivende biografidebatter er det på tide å lene seg tilbake og oppsummere. Hvilke krav skal man stille til en god biografi? Etter «Olaf G.» er det grunn til å svare slik: Den bør tegnes.

Mette Hofsødegård:

Harald Rosenløw Eeg «Yatzy» Aschehoug

Med historien om fosterhjemsbarnet Dag Vidar har Rosenløw Eeg gitt ungdom ei bok de fortjener, skrevet akkurat så sterkt, rått og poetisk som de eldste ungdommene liker. «Daggi» får et DV-kamera, som blir med overalt. Dels ser vi det han fanger opp i kameraet, dels henter han fram vonde minner om nær fortid. Den dobbelte Brageprisvinneren har et formidabelt talent for å skrive spennende.

Stein Erik Lunde «Biografien om Edvard Munch - Livets dans» Gyldendal

Stein Erik Lunde drar nytte av sin lange erfaring som lærer og utfører et solid skrivehåndverk i denne biografien om livet og maleriene til Edvard Munch. Han tilrettelegger et mangfoldig stoff for ungdom, uten å ofre seriøsiteten i et klamt frieri. Selv om Lunde går inn i et stoff som det er forsket og skrevet mye og tungt om, beholder han oversikten og energien til å fortelle godt.

Annine Qvale «Formel og Pi til Vannliljeviken» Gyldendal

Med finpenslete illustrasjoner er Annine Quales lille mikrokosmos en vakker verden. Ikke bare tegner Quale nydelig, hun har også komponert en fin historie om vennskap og hva som kan skje når man utfordrer seg selv. Mens Pi er en vandrer, vant til å ta seg fram i livet, er Formel et forskremt lite vesen som bekymrer seg for det meste.

Cathrine Krøger:

Péter Esterházy «Himmelsk harmoni» Gyldendal

«Det er fordømt vanskelig å lyve når man ikke kjenner sannheten», skriver ungarske Péter Esterhazy i «nasjonaleposet» som rommer hans høyadelige slekts historie: Løgn og sannhet om riddere og konemishandlere, krigere og kommunistiske angivere. I en sju hundre siders litterær lek som og er et farsportrett og en fiktiv selvbiografi om en unggutts oppvekst i femtitallets Ungarn.

W. G. Sebald «Austerlitz» Oversatt av Geir Pollen. Gyldendal

En litterær tanke og erindringsprosess der den tyskfødte forfatteren W.G. Sebald tukler til vårt begrep om skillet mellom fiksjon og virkelighet. Hvordan «det å formidle sakkunnskapene som fortelling, innebar skritt for skritt å nærme seg en slags historiens metafysikk, hvor det erindrende nok en gang ble levende». Og med aktiv bruk av svart-hvitt foto som dokumentasjon på fiksjonen.

Simen Hagerup «Absolutt alt» Cappelen

Gudene vet hvor Simen Hagerup egentlig vil med sin helt umulige debut: En slags tekstsamling der han blant annet etterlyser en tårenes encyklopedi, gir presise innføringer i ulike oldtidsspill og et svar på hvem som kom først av høna eller egget. Og fabulerer rundt konstruksjonstegningene til fantasiarkitekten og drømmeingeniøren diCrepanza, som mente å ha laget et apparat som skulle beskrive fortida gjennom analyser av St.øv.

Tore Rem:

Jens Andersen «H.C.Andersen. En biografi» Press

Jeg har lest en del biografier i år, flere av dem gode, men ingen har hatt en så suveren kontroll over materialet som denne importvaren. Det er en henvendt tekst, som er svært velskrevet, samtidig som den utviser en sjelden autoritet i behandlingen av stoffet. Stoffet er da også en gave: det handler om det liv og de tekster som kan knyttes til det sentimentale, tvetydige, pompøse og eventyrlige unntaksmennesket H.C. Andersen.

Runar Døving «Rype med lettøl: En antropologi fra Norge» Pax

Sosialantropolog Runar Døving har valgt å nærme seg Norge gjennom spiserøret. Det handler om nordmenns matvaner, og Døving viser at her til lands kan det skje spennende ting når man sier nei til kaffe, at å drikke lettøl ikke alltid er lett og at kjøttkaka fremdeles ruler over pizzaen. Kanskje er ambisjonene i overkant store, men overraskelsene og innsiktene er mer enn mange nok til å rettferdiggjøre en litt for grådig appetitt.

Georg Johannesen «Nytt om Ibsen og andre essays» Cappelen

Det er blitt seint på året. Jeg er trøtt. Og selv om årets Solstadske uvesentligheter kanskje forlystet meg mer, vender jeg tilbake til ei bok fra januar, av Johannesens siste samling av angrep på fedreland og hovedstad. Alt er forbi. Det er altfor seint. Og likevel bryr mannen seg heldigvis med å skrive. Det hele er insisterende, flåsete og repeterende. Johannesen gir normaliteten og selvfølgelighetene all den motstand de ikke måtte ønske seg.

Espen Søbye:

W. G. Sebald «Austerlitz» Oversatt av Geir Pollen. Gyldendal

Så bevegende og vakker, så gripende og oppklarende at man kunne sverge på at den umulig kunne kretse om det forrige århundrets store sammenbrudd, Holocaust. Som månen kretser rundt jorda og kaster ikke sitt eget, men lys den har reddet fra sola ned til oss, kretser denne boka rundt Holocaust og kaster minner som ellers ville ha gått tapt, ned i det svarte hullet og gjør det mindre. Etterpå kan man lese Tolstojs «Krig og Fred» om det virkelige slaget ved Austerlitz.

Péter Esterházy «Himmelsk harmoni» Gyldendal

Med dette familiedramaet markerer Ungarn seg for alvor som en episk stormakt. Dette er historien om en ungarsk adelsfamilie, ungarsk historie, dobbeltmonarkiets vekst og fall, rådsrepublikken i 1919, deklassering og klassemobilitet. Den er derfor i slekt med bøkene til Hermann Broch og Robert Musil. Det gjør den ikke mindre fascinerende, aldri skulle man vel ha trodd at man trengte å vite noe mer om disse hensunkne samfunnene enn man hadde lest hos disse.

Guttorm Guttormsgaard «Lysten og hemmeligheten» Pax

Boka har nesten ikke tekst og er katalog til utstillingen «Lysten og hemmeligheten - kunstproduksjon og reproduksjon gjennom 500 år,» som vises på Norsk Folkemuseum. Utstillingen stengte dessverre i går, men boka gjør heldigvis utstillingen permanent i bokform. Interessant, fascinerende og lærerik. Man får et litt annet syn på hva ei bok kan være etter å ha bladd gjennom denne.

Helge Torvund:

Robert Bly «The Insanity of Empire. A book of poems against the Iraqi War» Ally Press

Avsløringa av Bondevik og Vollebæk sitt engasjement i høgrevridde kristne brorskap i USA understrekar banda som var knytte i det skjulte frå Noregs åtak på Serbia og forminga av den nye utanrikspolitikken. Robert Bly, som i ein nyleg straumpost til meg meldar at ei ny samling er klar, skriv i denne boka: «People vote for what will harm them; everywhere». Les Bly sine dikt om «those being eaten by America» .

Terje Johanssen «Slike kvelders gud» Gyldendal

Johanssen har bare vorte betre og betre dei siste åra og dette er avgjort ei av hans aller beste samlingar med ein rikdom av spennande bilete. Dødsmedvit og sanseleg observasjonar, eksistensiell innsikt og erotisk nerve, formidla med alvor og eit sorgmuntert overskot i språkføringa. Inderleg og lågmælt, forståeleg for Gud og kvarmann. «Det er en sorg i jorden/ som snøklokker og krokus overdøver.»

Bob Dylan «Sangtekster 1962-2001» Damm

Eit Dylan-år i den norske bokhausten. Først fine gjendiktingar av Kjell Ivar Sandvik i «En vei til din dør» (Wigestrand), så norsk utgåve av «Sangtekster», med songane på originalspråket. Den feite boka på 650 sider med alle tekstane er ganske enkelt ein skatt. Skitt og kanel, ja vel, men her står det som har gjort det mogleg å nominera han til Nobelprisen i litteratur. Som tekstane på «Blood on the Tracks» og «Desire». Og til slutt kom så Dylans eigne «Memoarar Del 1».

Fredrik Wandrup:

Lars Fiske og Steffen Kverneland «Olaf G» No Comprendo

Fiske og Kverneland blåser enhver litterær sjanger til himmels.

Karl Ove Knausgård «En tid for alt» Oktober

Gjør klar for en litterær himmelfart, fold ut vingene og følg forfatteren i hans søken etter engler, høyt og lavt, overalt.

Jørgen Sandemose «Flyktningen» Aschehoug

En vanvittig rik og skremmende bok om en av våre største og mest inntrengende romanforfattere.

Knut Olav Åmås:

Ingvar Ambjørnsen «Innocentia Park» Cappelen

Dette er den første Ambjørnsen-roman med handling fra Tyskland på nesten 15 år. Historien om eiendomsmagnaten som selger alt og senker seg ned i et slags moralsk vakuum, er en brutal manns beretning. Men empatiløsheten blir ikke sjablongaktig og karikert hos Ambjørnsen. Han har stor kunnskap om det tyske samfunnet, og det gir leseren ei refleksjonsskapende og skremmende bok som ender med en åpen uavklarthet.

Anne Oterholm «Sannheten» Gyldendal

«Sannheten» er en viktig roman om religionenes fremmedgjøringsevne og destruktive kraft til å frata enkeltmennesker selvstendig dømmekraft. Oterholm er en mester i å skape tette, overbevisende dialoger, og får sine konstruerte virkeligheter til å bevege seg uten overflødige virkemidler. Det som skjer, skjer på overflatene. «Sannheten» er ei sterk og ubehagelig bok om den eksistensielt lett autistiske unge mannen Mats Sjølie.

Terje Holtet Larsen «Fra et mislykket forsvinningsnummer» Kolon

Seks dokumentariske tekster i essayform, bl.a. om norsk teater, barnemishandling og litteratur. Det som binder tekstene sammen er Holtet Larsens særegne språk- og virkelighetsskapende evne og uetterlignbare fortellertone. Hans fortellinger er «en lek som etterlikner livet», men med tyngde, alvor og brutalitet like under overflaten.

SANNHET: Anne Oterholms roman «Sannheten» anbefales.
TEGNERE: Steffen Kverneland og Lars Fiskes «Olaf G.» anbefales av to av Dagbladets bokanmeldere.
PARKLIV: Ingvar Ambjørnsens «Innocentia Park» anbefales.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media