«Mad Max - Fury Road»
«Mad Max - Fury Road»Vis mer

Anmeldernes favoritter

Dette gjorde sterkest inntrykk i 2015

Dette er de personlige favorittene til Dagbladets filmanmeldere i 2015:

Aksel Kiellands favoritter:

«It Follows»
«It Follows» Vis mer

1. «Mad Max: Fury Road»
(Am./aus. action. Regi: George Miller)
Med «Mad Max: Fury Road» viste George Miller en global filmbransje hvordan en kunstnerisk ambisiøs blockbuster ser ut. I en tid da franchisefilmer med budsjetter i hundremillionerdollarsklassen sjelden tar action på alvor, og ofte overskygges av sine egne trailere, var den fjerde «Mad Max»-filmen et etterlengtet bevis på at denne typen film både kan og bør være mer enn reklame for spin off-produkter og oppfølgere. Med sine spinnville stunts og en produksjonsdesign hvis utforming av biler, våpen og kostymer fortalte komplekse bakgrunnshistorier i korte glimt, var «Fury Road» en kompakt og spektakulær maktdemonstrasjon av en actionfilm, som vil tjene som en målestokk i sin sjanger i mange år framover.

2. «It Follows»
(Am. grøsser. Regi: David Robert Mitchell)
«It Follows» var ikke blant de mest omtalte filmene da den fikk sin debut under fjorårets festival i Cannes, men etter hvert som den ble vist på flere festivaler og kinoer bygget den sakte, men sikkert momentum, og i år er den en gjenganger på årsbestelister verden over. Filmen er strukturert og markedsført som en grøsser, men regissør David Robert Mitchell er vel så opptatt av det som skjer mellom eksposisjonsscenene og de brå gysene. «It Follows» er som å se ungdommens usikkerhet og emosjonelle forvirring gjennom et pastellfarget instagramfilter; en vakker og forførende film som spiller ut tenårenes store spørsmål ved hjelp av populærkulturens mytologi.

«Inherent Vice»
«Inherent Vice» Vis mer

3. «Inherent Vice»
(Am. krimdrama. Regi: Paul Thomas Anderson)
Paul Thomas Andersons filmatisering av Thomas Pynchons roman «Inherent Vice» vibrerer med en rastløs og paranoid energi som gjør at den humoristiske grunntonen når som helst kan slå over i noe mer alvorlig og urovekkende. Dermed utvikler det som starter som en stonerkomedie om privatdetektiven Doc Sportellos jakt på sin ekskjæreste og hennes nye flamme seg gradvis til en langt mer seriøs og kompleks skildring av hippietidens uunngåelige endelikt og påfølgende bakrus. Det er vanskelig å følge den røde tråden i «Inherent Vice», men når filmen avsluttes vet man på et emosjonelt og intuitivt plan bare så altfor godt hva som har skjedd.
4«Søstre»(Jap. drama. Regi: Hirokazu Koreeda)Hirokazu Koreedas familiedrama «Søstre» er en film som jobber hardt og metodisk for tårene den avkrever sitt publikum. Skildringen av tenåringsjenta Suzu som blir kjent med sine voksne halvsøstre er så finstemt og avdempet at man ikke innser hvor glad man har blitt i rollefigurene før Koreeda lar eldstesøster Sachi sette ord på det i siste scene, men da er det til gjengjeld vanskelig å holde følelsene tilbake. «Søstre» er en film som konsekvent styrer unna melodrama og sentimentalitet, men som takket være dyp menneskelig innsikt og et mesterlig håndverk involverer publikum i karakterenes liv på en måte kun virkelig store filmer er i stand til.

5. «Blackhat»
(Am. thriller. Regi: Michael Mann)
Det er bare så altfor lett å forstå hvorfor Michael Manns globetrottende hackerthriller «Blackhat» floppet. Mann er kjent for stilsikre spenningsfilmer som «Manhunter», «Heat» og «Collateral», men selv om den ble markedsført som en tradisjonell Hollywood-thriller er «Blackhat» langt mer opptatt av stilistiske virkemidler enn av thrillerplottet den er bygget opp rundt. «Blackhat» tar den digitale etetikken Mann jobbet med i «Miami Vice» mange hakk videre og gjør den til et mål snarere enn et virkemiddel. Resultatet er en kunstfilm med en prislapp på 70 millioner dollar og en hærskare av skuffede og forvirrede kinogjengere i sitt kjølvann — men for en kunstfilm den er!

«Søstre»
«Søstre» Vis mer

6. «Sils Maria»
(Fr./ty./sveits. drama. Regi: Olivier Assayas)
Av de to kritikerroste auteurfilmene om superheltsjangerens destruktive innflytelse på filmkunsten som hadde premiere på norske kinoer i året som gikk var Olivier Assays? «Sils Maria» min favoritt. For der Alejandro González Iñárritus «Birdman» var en film som insisterte på å rakke ned på superheltfilmen samtidig som den nyttegjorde seg av dens mest karakteristiske virkemidler, var «Sils Maria» et klassisk europeisk drama om livet og kunsten og alt derimellom. Med sin mangefasetterte tematikk og imponerende nyanserte rolletolkninger fra Juliet Binoche og Kristen Stewart, er «Sils Maria» nettopp den typen film som superheltblockbusteren har gjort utrydningstruet.

7. «Nightcrawler»
(Am. thriller. Regi: Dan Gilroy)
Selv om det er mest naturlig å klassifisere «Nightcrawler» som en thriller, får man mest utbytte av den hvis man ser den som en skrekkfilm om moderne kapitalisme. Hovedpersonen Louis Bloom er en mann uten kjerne, men med et voldsomt behov for suksess og anerkjennelse, og i sin streben etter å komme seg opp og fram gjør den fremadstormende nyhetsfotografen kapitalismens skruppelløse jakt på materielle goder til sin personlige livsfilosofi. «Nightcrawler» er grotesk, karikert og deprimerende troverdig, og en av de beste mediesatirene på mange år.

«Blackhat»
«Blackhat» Vis mer

8. «Ex Machina»
(Br. sci-fi. Regi: Alex Garland)
I likhet med så mye annen britisk science fiction er Alex Garlands regidebut «Ex Machina» utpreget idébasert, og takket være et kløktig manus og god produksjonsdesign makter den å mane fram en troverdig fremtidsverden ved hjelp av enkle grep. Historien om programmereren Caleb som får i oppgave å bedømme hvorvidt hans sjef har lykkes i å skape kunstig intelligens har åpenbare likheter med både Bram Stokers «Dracula» og eventyret om ridder Blåskjegg, men er også en usedvanlig skarp skildring av konstruksjonen av kjønn og forventninger til mellommenneskelige forhold i brukertilpassningens tidsalder. Og i likhet med Joel Edgertons «The Gift» er det en film som gjør helt rett i å omfavne sitt eget b-film-preg.

9. «Timbuktu»
(Fr./maur. drama. Regi: Abderrahmane Sissako)
«Timbuktu» skildrer livet i en liten by i det nordlige Mali hvor en gruppe jihadister har innført et absurd restriktivt sharia-styre. Handlingen kretser rundt en gjeter som dreper en fisker som har drept kua hans, og med denne forbrytelsen som utgangspunkt tegner Abderrahmane Sissako et intelligent og humoristisk portrett av et omstendelig, dobbeltmoralsk og erkepatriarkalsk barbari. «Timbuktu» er en liten og stillferdig film som viser konsekvensene av en fanatisk filosofi som ikke har plass til menneskelige behov eller svakheter, enn si mennesker i det hele tatt.

«Sils Maria»
«Sils Maria» Vis mer

10. «Fast & Furious 7»
(Am. action. Regi: James Wan)
Ingen av «Fast & Furious»-filmene er fullt så gode som deres beundrere skal ha det til. De er fulle av feil og dødpunkter, og flyter i stor grad på skuespillerensemblets bisarre sjarm og kjemi. Samtidig er det unektelig noe ved denne kjemien som fanger tidsånden, og med to av årets mest spektakulære stunt og et enda mer spektakulær emosjonelt fyrverkeri som avslutning, bød den sjuende filmen i serien på en type selvbevisst, inkluderende og overskuddspreget kinomagi som kun «Magic Mike XXL» var i nærheten av i 2015.

Filmer som ikke gikk på kino:

«Leviatan»
«Leviatan» Vis mer

1. «Bitter Lake»
(Br. dokumentar. Regi: Adam Curtis)
Adam Curtis? dokumentar «Bitter Lake» handler om hvordan behovet for økonomisk vekst og stadig mer forenklede verdensbeskrivelser har ført Vesten ut i et politisk og moralsk uføre av historiske proporsjoner i Midtøsten. Curtis framlegger sin tese systematisk og tålmodig, men er hele veien påpasselig med å komplisere sitt resonnement med arkivklipp og scener som nyanserer og stiller spørsmål ved fortellerstemmens autoritet. Resultatet er en av de mest interessante og tankevekkende dokumentarene fra inneværende tiår, og en film som hadde fortjent å bli vist på kinoer og festivaler verden over istedenfor å bli gjemt bort på BBCs iPlayer.

2. «Queen of Earth»
(Am. drama. Regi: Alex Ross Perry)
Alex Ross Perrys «Persona»-inspirerte karakterdrama «Queen of Earth» var bare en av mange filmer fra 2015 som viser at det skjer mye interessant i amerikansk lavbudsjettsfilm for tiden. Og i likhet med Sean S. Bakers transseksuelle julefortelling «Tangerine», Josh og Ben Safdies hyperrealistiske junkieepos «Heaven Knows What» og Joe Swanbergs sjarmerende dramakomedie «Digging for Fire» representerer den en type film Hollywood ikke lenger er interessert i å lage. «Queen of Earth» balanserer hårfint mellom grøsser og psykologisk drama, og når man tar i betraktning at regissørens forrige film var den skarpe dramakomedien «Listen Up Philip», er det åpenbart at Perry er en mann å følge i årene som kommer.  

«Mr Turner»
«Mr Turner» Vis mer

3. «The Forbidden Room»
(Kan. kunstfilm. Regi: Guy Maddin)
Guy Maddin lager så særegne og umiddelbart gjenkjennelige filmer at han nærmest er å regne som en sjanger i seg selv, og hvis man skal utsette noe på hans nye film «The Forbidden Room» må det være at den følger Maddin-oppskriften til punkt og prikke. Her finner man nemlig virkemidler og sjangergrep fra hele filmhistorien blandet sammen til en humoristisk og forvirrende collage som skriker «postmodernisme!» med en entusiasme som knapt har vært sett siden 90-tallet. Samtidig er filmen et overfødighetshorn av intelligens, vidd og ren og skjær cinematisk begeistring som ytterst få andre er i stand til å matche.

Inger Merete Hobbelstads favoritter:

«45 år»
«45 år» Vis mer

1. «It Follows»
(Am. grøsser. Regi: David Robert Mitchell)
Noen ganger er langsomheten det skumleste av alt. Når Jay (Maika Monroe) blir rammet av en seksuelt overførbar forbannelse i denne frapperende grøsseren, innebærer det at hun blir forfulgt av et skrømt som kommer til å ta livet av henne: Det ser ut som et vanlig menneske, iblant en av hennes nærmeste, men kjennetegnes ved at det kommer gående, sakte og ubønnhørlig, rett mot henne. Dette konseptet fører til at du som seer konstant blir sittende urolig og scanne bildet for hvem som kommer nærmere, og plutselig innser hvem det er. Samtidig er forbannelsen en slående parallell til seksuell modning, til å miste uskylden eller bli rammet av sykdommer, og på den måten tape en versjon av seg selv. Samtalene som følger, er vàrt tenåringsaktige og poetisk famlende.

2. «Inherent Vice»
(Am. krimdrama. Regi: Paul Thomas Anderson)
Grunnen gynger faretruende under føttene på «Doc» Sportello (Joaquin Phoenix), dels på grunn av ymse droger, dels på grunn av den fundamentalt desorienterende følelsen som strømmer gjennom «Inherent Vice». Syttitallet står på hell, solen er alltid for skarp, og krimgåten Doc forsøker å løse, virker mer og mer absurd. Slike som ham har ingen plass i de konkurranseorienterte og knoppskytende åttiåra, og ikke noe annet sted heller, virker det som. Men filmen han snubler rundt i, er en herlig, overrumplende fantasi, en lek med sjangerens syttitallsnoir, der den underliggende engsteligheten også handler om potensialet for alle ting - et kjærlighetsforhold, et samfunn, en tid - til å gå i stykker.

«Ex Machina»
«Ex Machina» Vis mer

3. «Leviatan»
(Russ. drama. Regi: Andrej Zyvagintsev)
Det ufravendte, borende blikket fra den store, russiske attenhundretallslitteraturen anes i «Leviatan», en mørk fabel om det moderne Russland og en «Jobs bok»-aktig utforsking av hva som skjer med deg når alt du trodde du hadde, gradvis tas fra deg. Politikk og psykologi veves sammen i en fortelling som gradvis fester grepet. En vanlig mann, en modig maur som kanskje ikke helt vet hvor modig han er, utfordrer det korrupte etablissementet, og får en flodbølge tilbake. Heldigvis er det mye sort humor og spisset satire i denne dørgende usentimentale skildringen av en kamp som ikke kan vinnes.

4. «Mr Turner»
(Brit. drama. Regi: Mike Leigh)
Victoria-tiden har vært synonymt med dekorativ kos og dannet drama i en rekke BBC-dramaer. Mike Leighs visjon av samme tid er ikke slik, den er skitten og krøllete, men med et fascinerende menneskelig drama i sentrum. Timothy Spall knurrer og grynter seg gjennom rollen som maleren JWM Turner, som revolusjonerer landskapsmaleriet med sine uttrykksfulle bilder, men som synes mye annen kommunikasjon er vanskelig. Likevel er skildringen av de ømme relasjonene han likevel lykkes i å etablere noe av det som gjør sterkest inntrykk i den visuelt vidunderlige «Mr Turner», noe som kanskje ikke er så overraskende gitt at mannen som står bak, er den varme, kloke Mike Leigh.

«Wild Tales»
«Wild Tales» Vis mer

5. «Sils Maria»
(Fr./ty./sveits. drama. Regi: Olivier Assayas)
Det er samtalene som bærer «Sils Maria», og da særlig samtalene mellom filmstjernen Maria Enders (Juliette Binoche) og assistenten Valentine (Kristen Stewart). Gnisten som antenner de intense samtalene er at Marias mentor og mesterregissør er død, og at hun har blitt tilbudt å spille den eldre rollen i et drama om et lesbisk kjærlighetsforhold der hun en gang spilte den unge og lokkende rollen. Fortellinger, status, aldring og nærhet er blant temaene som renner inn i de tankefulle utvekslingene mellom de to, der et av spørsmålene som stilles, er hvor mye av ens egen selvforståelse som har vært basert på andres smiger. Dette ettertenksomme og gjennomarbeidede dramaet bringer frem nyanser og dybde i både Binoche og Stewart, og gjør de som ser den, klokere.

6. «45 år»
(Brit. drama. Regi: Andrew Haigh)
Noen ganger er de største bølgene de som slår mellom stillferdige, grånende briter på den disige landsbygda. Kate (Charlotte Rampling) blir kastet ut i en eksistensiell krise når ektemannens døde ekskjæreste blir funnet i Alpene. Nyheten setter i gang en voldsom reaksjon i ektemannen og fører de to raskt ut på dyp vann, der man stiller spørsmål det ikke er sikkert man vil ha svar på. Hva om det jeg har basert livet mitt på, er noe annet enn jeg har trodd? Hvor godt kjenner jeg egentlig den jeg lever sammen med? Rampling er utsøkt, og Tom Courteney ytterst troverdig i sin forsiktige famling i bakgrunnen. Julens beste kinofilm.

«Nightcrawler»
«Nightcrawler» Vis mer

7. «Ex Machina»
(Br. sci-fi. Regi: Alex Garland)
Denne lekre, minimalistiske fremtidsfabelen vokser til å bli overraskende kompleks. På den nesten for gjennomdesignede overflaten handler det om kunstig intelligens, om den kan skapes og brukes. Men under overflaten ligger det mye og ulmer. Fascinasjonen for roboten Ava (Alicia Vikander) handler også om hva mennene i hovedrollen ønsker seg av andre mennesker, og av kvinner, og om ønsket om å bli forstått fullstendig og tvilen om det er mulig. Som med så mange vellykkede dramaer er det det enkle som bringer frem det sammensatte. «Ex Machina» er et spillbrett med tre brikker, der dét å dytte på den ene, bringer frem et vell av nye følelser og perspektiver.

8. «Wild Tales»
(Arg. komedie. Regi: Damián Szifron)
Den vidunderlige villskapen i argentinske «Wild Tales» vitner om regissør Damián Szifrons infame blikk på forskjellige stykker menneskenatur, på forfengelighet og stolthet og selvrespekt og hvilke drager som begynner å brøle på innsiden hvis disse følelsene tråkkes på. I seks små historier handler det om instinkter og drifter og aggresjon, og de settes i sving med en uimotståelig grenseløshet som gjør «Wild Tales» til en av de mest forfriskende komediene på lenge.

«Mistress America»
«Mistress America» Vis mer

9. «Mistress America»
(Am. dramakomedie. Regi: Noah Baumbach)
Kjæresteparet Noah Baumbach og Greta Gerwig, som stod bak nydelige «Frances Ha», har igjen skapt en observant sosial komedie fra det unge og hyperkultiverte New York. I navet står Tracy (Lola Kirk), en forfatterspire som forsøker å finne fotfeste i byen og blir dratt inn i lyskjeglen til den snakkesalige og bestemte Brooke (Greta Gerwig), som først virker som om hun har fullt overblikk, men som selvfølgelig ikke har det. Som i den foregående filmen er «Mistress America» en skarp, men sympatisk historie om et skjevt jentevennskap, der de to det består av, beveger seg i utakt med hverandre. Men kanskje det er greit, likevel.

10. «Mad Max: Fury Road»
(Am./aus. action. Regi: George Miller)
I et år der dramaene var markant bedre enn de fleste popcornfilmene, var «Mad Max: Fury Road» et oppglødende unntak, en adrenalinfantasi i en eggende ørkenverden der anarkiet rår. Tom Hardy og Charlize Theron danner en intens duo som prøver å overleve i en fremtid der olje og vann er mangelvare og småkonger sitter med høyst lokal makt. Midt i den fantasifulle og brutale fabelen finnes en dragning mot noe rolig og naturnært, som kanskje er en luftspeiling. For snart er det ut på veien igjen.

«Timbuktu»
«Timbuktu» Vis mer

Ikke på kino:

1. «The Lobster»
(Gr. dramakomedie. Regi: Yorgos Lanthimos)
En av de rareste og fineste filmene under årets Cannes-festival var Yorgos Lanthimos' surrealistiske kjærlighetsfilm, som finner sted i en parallell virkelighet der det er forbudt å være singel - og alle enker og forlatte må finne seg en ny partner i løpet av 45 dager, eller bli forvandlet til et selvvalgt dyr. Dette pussige utgangspunktet viser seg å være et spenstig springbrett for å utforske forelskelse, det å prøve for hardt på den, og det å ikke prøve i det hele tatt, men la seg seile med.

2. «Girl Walks Home Alone at Night»
(Am./iran. drama. Regi: Ana Lily Amirpour)
Dette dragende indiedramaet er spilt inn i USA, i et landskap som minner om de forlatte småbyene og sort/hvite-bilder som bringer tankene til klassikere som «The Last Picture Show». Men i disse kulissene plasseres elementer fra andre sjangre og verdener: Småbyen er et sted i Iran, kvinnen i hijab som vandrer rundt i gatene om natten er en vampyr, og enhver mann som forulemper henne, er veldig ille ute. For vampyren selv er det imidlertid ikke blodsutgytelsen som betyr noe, men den melankolske søkenen etter et godt liv, som foregår langs de tradisjonelle tenåringsveiene: Gjennom en pen gutt, filmplakater, og melankolsk popmusikk.

3. «Markedets lov»
(Fr. drama. Regi: Stéphane Brizé)
Vincent Lindons rolleprestasjon er like taus som tårnende i «Markedets lov», en nøktern, liten film om den nådeløse nye økonomien og de som rammes av den. Thierry (Lindon) er truckføreren som mister jobben og inntekten sin, prøver å omskolere seg, og må leve et nytt liv der kursledere, byråkrater og nye arbeidsgivere konstant forteller ham alt han gjør feil og alt som er utdatert av det han kan. Ydmykelsene kommer i en jevn strøm, og den anstendige Vincent koker, men det er et sinne det ikke finnes noe utløp for i en hverdag der han er fullstendig prisgitt andre. En overbevisende skildring av hvordan det er å kjempe for føden i den voksende, europeiske, arbeidsledige underklassen.