Show: Siden Dagbladet for et par år siden outet meg som homohater, tillater jeg meg å kommentere gårsdagens anmeldelse av showet til Sturla Berg-Johansen, som fikk en toer på terningen av avisas anmelder.

For det første har jeg ingen homofobi, hvilket mine homovenner i Mannspanelet sikkert kan underskrive på.

For det andre er jeg rykende uenig i slakten av Sturla, ført i pennen av Dagbladets anmelder Inger Merete Hobbelstad.

Det er mulig at hun var til stede på premieren, men det virker ikke slik. Eller det er mulig at hun var hemmelig forelsket i Sturla, og ble såra og vonbroten over at han bekjente sin legning, og at han dermed ga damene i salen beskjed om at løpet er kjørt?

Jeg skriver ikke dette som medlem av Norsk Kulturråd, jeg skriver ikke dette som nyvalgt styremedlem i Leif Justers minnefond (Sturlas parodier på Lange-Leif er ubetalelige), men ganske enkelt som en revyglad mann som helt fra 12-årsalderen har sett de fleste revyer på Chat Noir.

Dessuten er jeg glad i det norske språk og setter stor pris på folk som vet å bruke det, både på trykk og på scenen. Og det er akkurat her Dagbladets anmelder faller i orkestergraven når hun påstår at Sturlas tekster var «så fortærende svake». For i motsetning til mange, mange komikere var Sturlas tekster, etter min oppfatning, et langt perlekjede av gode og humoristiske poenger — helt uten ondskapsfullhet. I motsetning til de fleste av hans kolleger som lever av å drite ut folk. Og det er lenge siden jeg har hørt så mange lattersalver fra salen på Chat Noir, nettopp på grunn av de morsomme tekstpoengene.