BEGREDELIG: Anna Anka får skjelt ut eksmannen i den gruoppvekkende kjedelige andresesongen av «Svenske Hollywood-fruer».
BEGREDELIG: Anna Anka får skjelt ut eksmannen i den gruoppvekkende kjedelige andresesongen av «Svenske Hollywood-fruer».Vis mer

Anna Anka er fortærende kjedelig

Nærmest uutholdelig «Svenske Hollywood-fruer».

||| TV: Det må være en nær orgamisk følelse for en tv-produsent å oppdage at det kalde, lille hjemlandet - Norge eller Sverige - har fostret kvinner som har utvandret til USA, og giftet seg til prangende rikdom - og at det blant disse gullgraverne finnes en løs kanon ved navn Anna Anka.

Problemet med både den norske «Ja, vi elsker Hollywood» og originalserien, «Svenske Hollywood-fruer», hvis andre sesong har premiere i kveld, er at de er basert på klokketroen på at rike, blonde tupper som snakker om alt de eier, er så strålende underholdning at man ikke trenger å tenke på innhold eller dramaturgi. Slik er det, for å si det pent, ikke.

Men her stilles aldri de interessante spørsmålene, om hvordan penger gjør dem lykkelige, og hvordan et forhold arter seg når den ene parten sitter med den økonomiske makten.

Atter en AnkaI «Svenske Hollywood-fruer» møter vi igjen den nå single Anna Anka, som ved siden av å klapse seg selv på baken og si «My ass, baby. Nice and tight», får rikelig med skjermtid til å skjelle ut eksmannen Paul Anka og avslutte salven med et fyndig «Paul Anka, go fuck yourself».

Om du synes dette høres småflaut ut, kommer du til å trenge en parat pute å gjemme ansiktet i når de middelaldrende bestevenninnene Päivi Hacker og Lena Jolton har audition for bartendere (!) før sitt kommende Barbie-party (!!) og ender opp med å be hver av dem kle av seg på overkroppen mens de hviner og knurrer og oppfører seg som kattedyr med løpetid.

Fortærende kjedeligDen tredje historietråden handler om Maria Montazami, en av disse saktmodige som i følge Bibelen er salige, men ifølge tv-logikken en kilde til en uendelighet av billige vitser på deres bekostning.

Først å se Maria oppdage at hun veier skrekkinnjagende 73 kilo, for deretter å måtte følge henne på shopping for å handle inn pyntedusker (en digital klokke teller 86 dusker i det Montezamiske hjem) og se henne bryte sammen når hun får høre at yndlingsleppestiften er gått ut av produksjon, er så fortærende, fortvilende kjedelig at det er nesten så man blir selvskader foran skjermen bare fordi noe må skje.

Men det gjør det jo aldri.