Anna Järvinen

Fine sanger, ikke så fin skive.

CD: Midt i Anna Järvinens andre album dukker det opp en rockelåt med gitarfuzz og allting, som om for å understreke hvor friksjonsløse de foregående fem låtene var. Det er oppsiktsvekkende hvor lite rocka ovennevnte sang trenger å være for å virke rent skitten på denne sporlista, full som den er av - tidvis riktig fine - svenskspråklige viser i overmåte smakfullt produsert som adult contemporary. Plata er som helhet en veritabel sjekkliste av pene lyder, men foruten enkelte av strykerpartiene og Dungen-gitarist Reine Fiske, gir de sjelden låtene noe de ikke hadde i utgangspunktet. Og i like mange tilfeller som de pene lydene hjelper, skader de faktisk kvaliteten på skiva som helhet (koringa på åpningsspor «Låt Det Dö», for å ta et konkret eksempel). Det er pussig å høre ei plate hvis arrangementer og miksing synes aktivt å distrahere deg fra låtskriverens talent.