Anna og kongen - Damenes aften

Jodie Foster har strammet korsettet og inntar hoffet i Siam anno 1862 som lærer for kong Mongkuts 58 barn. «Anna og kongen» er en svært vakker, bredt anlagt dameroman basert på en sann historie.

Den er, som vi vet, filmet i 1956 som musikal av Rodgers og Hammerstein, i regi av Walter Lang, og med Deborah Kerr og Yul Brynner valsende rundt til tonene av «Getting To Know You». Herværende versjon er ingen musikal, men den er melodisk og i overkant tonesatt av George Fenton. Hva det historiske sannhetsinnholdet angår, har Andy Tennant opplagt smurt på for kjente. Britisk kolonialisme kommer til og med fra det med æren i behold. Den engelske enken Anna Leonowens\' liv er uansett et eventyr. Hun ankommer Bangkok med sin sønn, tungt lastet med britisk-vestlige forestillinger og må smått om senn revidere en del av dem i møtet med østlig kultur. Ikke minst viser kongen (Chow Yun-Fat) seg å være litt av en utfordring. Deres spirende, umulige romanse trenger rom og tid for å få utvikle seg på lerretet, og det får den til overmål.

Moderne Jodie

Mye skal til for at Foster noen gang blir dårlig, hun spiller med hodet så vel som med hjertet. Likevel et pussig påfunn å bruke en amerikaner som Anna, når England vrimler av kompetente skuespillere med dialekten og lynnet naturlig inne. Hun er dessuten en så definitivt moderne type. Korsetter og krinoliner er ikke Fosters stil, hvor mye det enn dirrer rundt munnvikene. Hun og Chow utgjør likevel et pent par i behagelig samspill. Visuelt sett slutter «Anna og kongen» aldri å imponere.

Tårevått

Malaysia illuderer Thailand og gjør en praktinnsats i samspill med scenografer og fotografer. Og etter som vi nå sitter der og sitter der i nær to og en halv time, er det som om det ene Romantikk-heftet etter det andre åpner seg glamorøst i mørket. Flere vil trenge en Kleenex eller tre.

Liv Jørgensen