Anne Grete i full bredde

- Det var flere ting jeg forsto at jeg måtte forandre i livet mitt da jeg bestemte meg for å satse på egen hånd. I sum handlet det om å kjenne seg som et helt menneske. Og om noen drømmer som jeg ikke kunne svikte.

Visst synger lekfull løssluppenhet og glad livslyst i Anne Grete Preus' mangfoldige produksjon. Og likevel, som hos ingen andre barn av norsk rock dirrer det poetiske alvoret som en rød streng gjennom tekstene hennes. Når plateselskapet Warner i dag feirer Anne Grete Preus' ti år som soloartist ved å utgi antologi-CD-en «Mosaikk 16 biter», trer bildet enda tydeligere fram. Fra Jens Bjørneboe-tolkningene på debut-CD-en «Fullmåne» (1988) til de to nyskrevne «Himmel og plen» og «Når himmelen faller ned», sistnevnte med den uimotståelige åpningen «Det snør/himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer».

- Jeg utsetter meg jevnlig for de største flystrabaser for å flykte fra den norske vinteren. Etter en sommer som den vi hadde i Sør-Norge i år, synes jeg de linjene får ekstra mening, smiler jubilanten, før samtalen tar et kronologisk sveip tilbake til «Fullmåne».

- Den ble til i en vanskelig brytningsfase, like før jeg fylte 30. Nervesystemet mitt var ikke fullt så samarbeidsvillig som jeg trodde, og beslutningen om å satse solo betydde blant annet at jeg måtte våge å bryte noen veldig nære og sterke bånd til musikere som jeg hadde jobbet lenge sammen med, begynner hun.

- Men Bjørneboe-plata ble en forløsning for meg. Jeg fikk et større publikum og skjønte at dette kunne jeg bygge videre på i livet mitt, skape meg en tilværelse av. Dessuten hadde jeg fått et plateselskap som var en fin samtalepartner i forhold til det å ha lange perspektiver på ting. De ville at jeg skulle utvikle meg, ikke lage hits i ett sett.

«Ro meg over/for i dette land er jeg en fremmed»

(Fra «Lav sol! Høy himmel» 1989)

- «Fullmåne» fikk god mottakelse. Var det fristende å finne en ny kjent lyriker å tonsette for neste plate?

- Nei. Da hadde jeg lyst til å skrive selv. I den perioden jeg jobbet med Bjørneboe-stoffet hadde jeg skrevet ganske mye, så da jeg begynte å arbeide ordentlig med det som ble «Lav sol! Høy himmel», hadde jeg en del av tekstene. Men fremdeles var livet ganske vanskelig. Jeg skjønte at det ikke bare handlet om å ommøblere litt i mitt eget univers, men om å skaffe seg innsikt i noe som kom til å kreve lengre tid. Mye av angsten og uroen min bunnet i at jeg var for utydelig for meg selv som menneske. Arbeidet med «Lav sol! Høy himmel» ble et møte som lot meg skjønne mer om hvordan jeg ville ha det, hvordan jeg trivdes, om hva som var viktig for meg, hvem jeg var blitt nå. Det å skrive, og attpåtil publisere i store opplag, er jo veldig tydeliggjørende, en slags manifestering som jeg aldri opplevde som noe privat eller farlig.

- Følte du deg modig da du hadde skrevet de tekstene? At du hadde åpnet opp for følelser som det ikke alltid er lett å sette ord på?

- Man er nødt til å ha den åpningen innover hvis man skal ha noen sjanse til å skrive noe som kan berøre eller bety noe for noen. Nei, jeg følte meg overhodet ikke modig.

Jeg har alltid brukt for eksempel litteratur til å føle at jeg ikke er alene her i verden. Så for meg er det å skrive, uttrykke meg om ting som betyr noe, mer som en livbøye, noe fint som skaper en slags balanse i ubalansen.

- Det må ha vært godt å stå på scenen og bli tiljublet for disse dypt personlig funderte sangene?

- Det er ikke så sentimentalt som du får det til å høres ut. Jeg hadde et fantastisk band: Paolo Vinaccia, Bjørn Kjellemyr, Ole Henrik Giørtz, Eivind Aarset, Nils Petter Molvær- mitt band! Når vi sto på scenen sammen var det BANDET som var der. Tekstenes inderlighet var jo en del av min kommunikasjon med publikum, og jeg opplevde aldri at jeg utleverte meg. Jeg kommuniserte, og det var helt selvfølgelig for meg at det var disse tingene jeg var opptatt av.

«Hvis jeg kunne bli en bro/og forene din kraft/med tilgivelsens ømhet»

(Fra «Og høsten kommer tidsnok» 1991)

- «Og høsten kommer tidsnok»?

- For meg betyr den tittelen at det er prosessen som er spennende. Fruktene kommer hvis man bare har vannet treet sitt. Jeg oppfattet den plata som veldig vital, men jeg har forstått at mange opplever den som neddempet. Den har noen av de samme musikerne og noe av det samme landskapet, jeg tror det var noe jeg skulle gjøre ferdig. Den står ikke for meg som et trappetrinn, snarere en forlengelse. Men det er noen øyeblikk der, som «Ønske».

- Mens «Millimeter» var et trappetrinn?

- Ja. Der våget jeg noe nytt, i og med at jeg tok med Knut Bøhn som produsent. Han trakk meg inn i litt andre musikerkonstellasjoner og var veldig opptatt av å kutte vekk alt annet enn det helt essensielle i tekster og melodier. Det som står på papiret skal være enkelt, det komplekse skal foregå i den som hører og tenker.

- Som metaforen «av og til er én millimeter nok», et bilde man kan putte hva man vil inn i?

- Nettopp. En av de tingene jeg søkte var en formidlingsform som var frisk og original, ikke innpakket med bruksanvisningen vedlagt. Prosessen med «Millimeter» var spennede og tøff, fordi den var avskallende for meg som skrivende menneske.

- Du var ganske glad den kvelden på Lillehammer da du kunne hente tre Spellemannpriser?

- Jeg hadde grudd meg til å sitte der som tappert smilende trippelnominert uten kanskje å få en eneste pris. Så jeg var fryktelig, fryktelig glad og følte det som en godkjennelse fra hele bransjen. Varmen, både fra publikum og kolleger, var til å ta og føle på.

- Satte «Millimeter»-suksessen deg i forsvarsposisjon før «Vrimmel»?

- Nei. For jeg føler meg fortsatt så uetablert. Og på slutten av «Millimeter»-prosessen hadde jeg allerede begynt å skrive nye låter.

«Og bløte lepper vil det vakreste av alt/To elskende alene på sin klode»

(Fra «Vrimmel» 1996)

- Tar jeg feil hvis jeg sier at du på en helt annen måte våget å skrive om kjærlighet på «Vrimmel» i forhold til det du hadde gjort tidligere? At du stilte deg selv overfor svenneprøven: Tok tak i et av de virkelig store temaene i all diktning til alle tider?

- Det er en slags banalitet i det at man kommer til hva som er viktig her i verden. Kjærligheten er jo det største. Å kjenne det ordet og begrepet, ikke nødvendigvis i en romantisk betydning, men som en del av selve livsfølelsen, det er hele essensen.

«Hjertets lys» ble skrevet helt i sluttfasen av «Millimeter»-innspillingen, og jeg oppdaget at det var dét jeg var opptatt av i livet mitt. Kjærligheten som en helende kraft, som en måte å møte sine medmennesker på, som en måte å tilgi både seg selv og andre på. Og tida som en nødvendighet for å kunne kjenne på de sidene av seg selv.

- Anne Grete Preus framover?

- Finne tid og ro i mitt eget liv. Reise. Øve stemme, øve gitar, høre på gamle og nye artister, fortsette å lese Gunvor Hofmo og la diktene hennes modne i meg. Kanskje spille noen konserter over nyttår med en miks av musikere fra de første og siste platene. Jeg holder på med et morsomt, hemmelig prosjekt som skal ha premiere i januar, og jeg skriver hele tida.

- Ikke sulten på applaus lenger?

- Jo. Å spille for publikum er mer spennende enn noensinne. Både med musikere og solo med en del gitarer og elektronikk. Å stå alene på scenen innebærer en veldig kontakt med hva det å opptre er. De kveldene man virkelig klarer å opparbeide nærhet, skjønner man hvorfor man er musiker. Dét skal jeg fortsette med.

STOLT: - Jeg har overlevd ti år som artist med kropp, sjel og publikum i behold.