Anne Holts lesbiske femme fatale

Anne Holts nye roman, «Mea Culpa», har et påfallende tematisk fellestrekk med Ketil Bjørnstads roman «Veien til Dhaka», som åpnet årets bokhøst for et par uker siden. Begge handler om hvordan erotiske drifter truer og ødelegger familieliv og stabilitet, kort sagt den borgerlige orden.

Både Bjørnstad og Holt skildrer - i sine ellers svært forskjellige romaner - skyldfølelsen hos den som ved blindt å følge sine seksuelle lyster legger et ekteskap med barn i ruiner. Og begge ender med at romanenes destruktive hovedpersoner er på flukt til fjerne avkroker av kloden.

På en måte er det konsekvensene av den seksuelle frigjøringen som diskuteres. Når sex ikke lenger er «synd», kreves en annen målestokk. Både hos Bjørnstad og Holt blir denne nye rettesnoren knyttet til medmenneskelig ansvar og derav følgende skyld. Det er dette som ligger i den litt jålete tittelen «Mea Culpa», som på latinsk betyr «min skyld», en tittel som for øvrig er brukt med atskillig sterkere kraft av Jens Bjørneboe i diktet «Mea maxima culpa».

Heftig erotikk

En stilistisk sett ganske heftig erotisk skildring kan tyde på at den rent fysiske nytelsen er det aller viktigste for Schultz, mens forholdet for Nielsen også innebærer et vern mot hennes «svarte hull», hennes mørke sinnsstemninger. Uansett: Bokas poeng er sviket og dets eksistensielle konsekvenser, ikke minst for barna som virvles inn i ulykken som følge av forholdet.

Den nokså forutsigelige fortellingen nedtegnes av Synne Nielsen, som sterkt medtatt, blant annet av ukontrollerte blødninger, har slått seg ned på den afrikanske øya Mauritius. Her bor hun i selvvalgt ensomhet, mens historien om forholdet til Rebecca Schultz kverner i hodet hennes som «et lappeteppe av voldsomme bilder som ødelegger for hverandre», noe som «ødelegger kronologien og logikken». Nedskrivingen - som er betydelig mer kronologisk og logisk enn forventet - blir en form for terapi. Bør hun føle skyld? Føler hun skyld? Er hennes største skyld «fravær av skyldfølelse», som hun uttrykker det? Synne Nielsen har det ikke greit.

Død og ulykke

Holt skaper spenning i boka ved å la kapitlene veksle mellom jeg-kapitler fra Mauritius og hun-kapitler som rekapitulerer forholdet. Som en litterær «teaser» postuleres nokså tidlig at det hele ender med død og fordervelse. Det gjør det også, men først må man lese boka nesten ut.

Uten å røpe for mye, skal det sies at det for Holt neppe er tilfeldig at et av barna er den lidende parten. Også gjennom en øm og var skildring av en guttunge Synne Nielsen kommer nær på Mauritius, gjør Anne Holt lengselen etter, kjærligheten til og ansvaret for barnet til et hovedanliggende, noe som også speiles av en sidefortelling om en innfødt kvinne Nielsen møter på Mauritius.

Medrivende

Altså en moralsk bok? Ja, men ikke misjonerende. Holt ønsker å skildre konsekvensene av Rebecca Schultz' «fatal attraction» til Synne Nielsen. Hun vil sette lidenskap opp mot fornuft, drifter opp mot ansvar. Det lykkes hun med; uten at språket i boka lever opp verken til intensiteten, lengselen eller depresjonen som blir postulert i fortellingen. Stilen er nøkternt fortellende og avgjort medrivende, men uten de store svingningene stoffet innbyr til.

Enkelte ganger forfaller språket til formuleringer som «et mykt sensommerregn tasset uforstyrrelig mot asfalten utenfor» eller «de små fnuggene som danset omkring i ren og skjær glede over å ha Oslo sentrum for seg selv». Andre ganger, for eksempel i de erotiske avsnittene eller i skildringen av en sovende guttunge på Mauritius, er det som om Holt med stort hell prøver ut ukjente krefter i sitt eget språk.

Hva nå, Anne Holt?

Til tider er boka skjemmet av pratsomhet, for eksempel når Synne Nielsen filosoferer over begrepet løgn. Det blir ufrivillig komisk når fortelleren slår til med en bjørneboesk kraftsats som «Løgnen er en bærer av alt menneskelig liv. Jeg har bygget et helt liv på løgn», og lar følgende resonnement være en del av argumentasjonen: «Ærlighet kan være fatalt. Når den er absolutt, mener jeg. Vi læres opp til å snakke sant, og så får vi smekk over fingrene når vi svarer nabofruen at den nye bilen hennes har en fæl farge.»

For Anne Holt representerer denne boka en frigjøring fra politiromanen, selv om både komposisjonen og visse tematiske trekk ligger i forlengelsen av de tre bøkene om Hanne Wilhelmsen. Utviklingen er ikke uventet. Anne Holt er en engasjert og modig forfatter som vil noe med det hun skriver. Å skrive en kjærlighetshistorie med mening er kanskje enda vanskeligere enn å skrive en god krim. Med denne boka har hun skapt spenning - muligens også for seg selv - når det gjelder forfatterskapets videre utvikling.