MELLOM TO STOLER: I påsken døde Anne Karin Elstad - et klassisk eksempel på en forfatter som ruver på salgslistene, men som møtes med skepsis i akademiske kretser. Hennes bortgang er symptomatisk nok ikke nevnt i kulturavisa Morgenbladet. Foto:John T. Pedersen / Dagbladet
MELLOM TO STOLER: I påsken døde Anne Karin Elstad - et klassisk eksempel på en forfatter som ruver på salgslistene, men som møtes med skepsis i akademiske kretser. Hennes bortgang er symptomatisk nok ikke nevnt i kulturavisa Morgenbladet. Foto:John T. Pedersen / DagbladetVis mer

Anne Karin Elstad var folkets klare favoritt

Men hvilken plass får hun i litteraturhistorien?

Det elskverdige mennesket fra Valsøyfjord, Anne Karin Elstad, er gått bort, 74 år gammel. Midt i en kryssordoppgave forlot hun livet i den stille tida i påskeuka. Mange lesere hentet nok hennes bøker fram fra hederplassen i bokhylla da de fikk budskapet. Få forfattere er blitt mer kjøpt og lest i siste halvdel av det forrige århundret enn Elstad.

Med to fire binds verk, flere enkeltromaner og en memoarroman ble hun inkarnasjonen av den populære forfatter - med en folkekjærhet som trosset enhver kritikerreaksjon. Den var ikke alltid like nådig. Elstad fikk priser både fra bokhandlere og lesere, men var aldri nevnt i forbindelse med mer prestisjetunge utmerkelser som Kritikerprisen, Aschehougprisen eller Nordisk Råds Litteraturpris.

Derimot slo Den norske Bokklubben i 1986 fast at hun var den mest populære forfatter i klubbens historie gjennom alle tider. Fire år seinere kåret Bokklubben de såkalt «nye fire store» under en seremoni på Theaterkafeen.

Her kunne man valgt fire forfattere med «stad» som siste stavelse i etternavnet, men endte opp med Jan Kjærstad, Dag Solstad, Kjartan Fløgstad og - Herbjørg Wassmo. (Vittig nok har wikipedia her gjort en feil. Under «De fire store» slår man fast at de utvalgte inkluderer Anne Karin Elstad, men i stedet for Fløgstad, ikke Wassmo.)

I en artikkel i Vårt Land sist torsdag skriver kulturredaktør Olav Egil Aune at ord som «folkekjært» og «kvalitet» er begreper som «hater hverandre». Det skal godt gjøres å finne bedre eksempler på dette enn Anne Karin Elstad. Hun var for god til å være «bare» populærforfatter, men ikke god nok til å nå fram i den litterære kanon.

Selv om også Wassmo er blitt behandlet med en viss nedlatenhet av angivelige eksperter på litteratur, har hun tross alt fått både Kritikerprisen og Nordisk Råds Litteraturpris.

Det går noen hårfine grenser her. Øystein Rottem drøfter problemstillingen i sin «Norges Litteraturhistorie». Kanskje er det symptomatisk at han plasserer Wassmo i tradisjonen etter «godkjente» diktere som Cora Sandel og Torborg Nedreaas, mens Elstad forvalter «arven fra Vera Henriksen og Ragnild Magerøy med sikker og myndig hånd». Wassmo kommer inn i det gode selskap, mens Elstad tilhører en stor flokk av forfattere med appell, men som ved nærmere gransking ikke har det udefinerbare og ofte subjektivt ladete som kalles «litterær kvalitet». Som Cathrine Krøger skrev i sin nekrolog over Elstad skjærtorsdag: Hun skrev i «en slags mellomsjanger: ikke serielitteratur, men heller ikke romanteknisk i 1. divisjon».

Hun tilhører en ganske stor flokk av henfarne, norske forfattere som i sin tid har vært ufattelig populære, men som sjelden nevnes i vår tid; Jacob Breda Bull, Peter Egge, Johan Falkberget, Trygve Gulbranssen, Johan Bojer, lista er lang. Og for å kaste en kinaputt på bålet: Hva med Sigrid Undset?

De færreste opplever personlig å se hvordan de glir litt på utsida av litteraturhistorien. Anne B. Ragde, som er blitt møtt med litt av den samme holdningen som Elstad, uttrykker seg med ironi i et portrettintervju i Dagbladet påskeaften: «Hvis det brede laget av folket liker noe, må det nødvendigvis være dårlig. For det betyr jo at bønder og fiskere liker det, og de har vel ikke greie på kvalitetslitteratur?»

Skal man bli stor dikter, gjelder det med andre ord å passe seg for å bli lest av bønder og fiskere. På den andre siden: Kanskje bør slike folk også få sin litteraturhistorie?