PREGET EN GENERASJON: I år er det 30 år siden tv-serien «Anne fra Bjørkely» hadde premiere. Boken og tv-serien har gjort sterkt inntrykk på generasjoner av boklige jenter. Foto: CBC
PREGET EN GENERASJON: I år er det 30 år siden tv-serien «Anne fra Bjørkely» hadde premiere. Boken og tv-serien har gjort sterkt inntrykk på generasjoner av boklige jenter. Foto: CBCVis mer

Anne og oss

Det burde vært flere som Anne fra Bjørkely.

Meninger

For en generasjon lesende jenter har Lord Tennysons romantiske ridderdikt «The Lady of Shalott» en spesiell betydning. Det har mindre å gjøre med diktet som sådan, og mer å gjøre med at det er Tennysons linjer Anne fra Bjørkely går og leser høyt og henført, i tv-serien ved samme navn, som var basert på Lucy Maud Montgomerys klassiker fra 1908. I år er det tredve år siden Megan Follows tindret gjennom tv-skjermene i tittelrollen, først på kanadisk tv, og senere på NRK.

Begynnelsen er berømt: Foreldreløse Anne Shirley blir sendt til Bjørkely, gården til det aldrende søskenparet Marilla og Matthew Cuthbert. De har ønsket seg en gutt for å hjelpe til på gården, men har ved en misforståelse blitt tildelt en jente. Men den pratsomme Anne får bli, mykner med tiden den biske Marilla og rusker uforvarende opp i småbyen Avonlea.

Lesere og tv-seere blir kjent med Annes yrende fantasi, luftige litterære ambisjoner, oppfarende temperament og himmelstormende fortvilelse - da særlig over det uromantisk røde håret og det nøkterne navnet «Anne». Den som bøter på de brustne romantiske håpene er, av alle, den fåmælte Matthew, som er den som til sist kjøper en kjole med puffermer til fosterdatteren, noe hun ønsker seg mer enn noe annet. Forsøkene på å farge rødheten ut av håret, derimot, ender med grønnskjær og tårer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Anne fra Bjørkely» var en suksess nærmest fra sekundet den ble utgitt. I dag regnes den for å være Canadas mest populære roman noensinne. Forfatteren Margaret Atwood og Kate Middleton er blant de som har fortsatt å trykke Anne til sitt bryst siden barndommen. Appellen har vist seg å være eviggrønn.

Det er ikke så rart. Så mange av hovedpersonene, både i eldre og nyere bøker som henvender seg til jenter, er preget av en formening om hvordan jenter bør være. For femti eller hundre år siden var de gjerne provoserende prektige. Både Pollyanna og Nancy Drew har en glatt perfekthet. I de senere år har pendelen seilt over, og jenteprotagonistene er nesten poserende sterke. Forfattere i den kommersielle delen av barnebokbransjen kan fortelle om et press på å gjøre jentene i bøkene sine mer viljesterke og tøffe, for at de ikke skal kunne beskyldes for å være dårlige forbilder. Nervøsiteten er banaliserende.

Anne, på sin side, er en personlighet. Hun lar seg ikke spikke til å bli et symbol, og er umulig å gjøre til en surrogat for jenter i sin alminnelighet. Hun er sterk og sår, engasjerende og irriterende, uhyre intelligent og impulsivt korttenkt, utadvendt og ensom. Hun er den typen hovedperson som leserne kan se seg selv i, ikke nødvendigvis fordi de deler hennes sett av egenskaper, men fordi de også er individuelle, spesifikke. Anne er alle fordi hun er seg selv. Det burde vært flere som henne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook