Anne Sofie von Otter: «I let the music speak»Feilgrep og interessante tilløp

Lufta ut av ABBA-ballongen

CD: Vi begynner med en nedtur. Anne Sofie von Otter framstår som bekjennende ABBA-fan. Gjerne for meg. Men behøver hun derfor å gå løs på låtene, for å gi til beste sin versjon av dem? Det låter helt flatt vokalt, og dødt rytmisk. Dette er ABBA drenert for den spensten og energien som ABBA selv kunne lade opp låtene sine med. Det er såkalt crossover - på sitt verste.Hva er det som skjer, griper jeg meg i å tenke, mens låt eller låt toner ut av CD-spilleren? For det første: det musikalske materialet byr ikke på utfordringer som von Otters stemme kan vokse på. Det er så å si idet stemmen strekker seg for å gi lyd til det materialet von Otter vanligvis arbeider med, at den får foldet seg ut, i all sin glans. For von Otter er fortsatt en av de fineste av sopraner, med godt tak på karakter- og rolletegning gjennom et musikalsk materiale. Men som pop-sanger klapper stemmen hennes sammen. Den låter helt usannsynlig ordinært. Von Otters stemme har så visst særpreg, men det dreier seg ikke om den gjenkjennelige, særpregede stemmen som du straks identifiserer, uansett hva hun synger. Stemmen er ikke en umiskjennelig del av lydbildet. Og materialet her byr ikke på nok utfordringer til å trigge hennes vokale apparat.Resultatet blir bedøvende likegyldig, og gjør utgivelsen helt overflødig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DA ER DET MER LIV i Vivaldi. Italienerne selv, her representert ved Venice Baroque Orchestra dirigert av Andrea Marcon, har omsider fått tak på sin fremste musikalske eksportartikkel. De trår til, med glød og spenst, og bidrar med sitt for å gjøre den heftige fortolkningsinngangen til Vivaldi til normalprosa.Men det er et særtrekk ved denne utgivelsen, og det ligger i repertoarvalget. De styrer forbi alle solokonsertene som Vivaldi har latt musikere fra vår egen tid eksellere i, og går rett på konsertene som er for orkesteret som helhet.Det er fullt av konserterende passasjer her også, bevares. Vi snakker fortsatt om Vivaldi. Men det er veldig interessant å høre hva Vivaldi kan bidra med, når vi snakker om tuttispill som bærende for hele konserter. Og orkestret spiller så det lyser og skinner.

PARALLELT TIL SIMAX-UTGIVELSEN med Svendsen og Selmer, gir Oslo-Filharmonien også ut på Komponistforeningens eget platemerke, Aurora. Christian Eggen dirigerer og det er Yngve Slettholm som står på programmet, hele programmet, med tre orkesterverker.Slettholm er nemlig ikke bare eks-statssekretær i Kulturdepartementet. Han er også komponist, med et umiskjennelig grep om notepennen hører vi på denne utgivelsen. Han arbeider med andre, mer sykliske tidsfornemmelser enn vi er vant med, og når han lykkes, gir det verkene en egenartet energi («Aggregations») eller en atspredt form for poesi, av det asketiske slaget («Possible selections»). Men noen ganger glipper taket, og vi sitter tilbake med vage, retningsløse klanger som i «The Nights Exists».