MÅ KLARGJØRES: «Hvilke helserettslige avveiinger og lovhjemler er lagt til grunn når ikke-medisinsk personell nå skal kunne overprøve medisinske vurderinger av fanger?» spør kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / NTB Scanpix
MÅ KLARGJØRES: «Hvilke helserettslige avveiinger og lovhjemler er lagt til grunn når ikke-medisinsk personell nå skal kunne overprøve medisinske vurderinger av fanger?» spør kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Annen helsestandard for fanger

Norske helsemyndigheter gir nå ansatte i Kriminalomsorgen myndighet til å avgjøre saker om fangers helse - til tross for at de ikke har medisinsk kompetanse.

Tenk deg at helseministeren innfører en nyordning i kommunen der du bor. Heretter skal rådmannen kunne overprøve fastlegens vurderinger av din helsetilstand. La oss si at legen mener du er alvorlig syk, og ute av stand til å gå på jobb, men at rådmannen likevel beordrer deg på jobb. Rådmannen, som selvsagt ikke har medisinskfaglig kompetanse til å vurdere helseopplysninger, har nemlig flere kryssende interesser å ivareta. Han skal også sørge for at kommunens oppgaver blir gjennomført uten at det oppstår unødige forsinkelser. Ville du akseptert helseministerens nye ordning? Neppe.

En liknende ordning er nå på vei inn i norske fengsler. Dersom fengselet ikke vil akseptere fengselslegens medisinske vurderinger, for eksempel om overhengende selvmordsfare hos isolerte fanger, skal først fylkeslegen ved fylkesmannen, og deretter ansatte i det administrative nivået over fengselslederen, kunne overprøve fengselslegen. Avgjørelsen som tas her på det regionale nivået i Kriminalomsorgen er endelig og kan ikke påklages.

Sagt på en annen måte: Når helsebyråkratiet har sagt sitt, skal fengselsbyråkratiet få siste ord. Dette framgår av Helsedirektoratets nye retningslinjer for fengselshelsetjenesten i Norge. Direktoratet verken drøfter eller oppgir det juridiske grunnlaget for hvorfor de velger å sette helselovgivningen til side på denne måten. Rent praktisk er det vanskelig å se hvordan den foreslåtte byråkratiske prosessen, der ingen ledd er pålagt noen tidsfrist, skal fungere i akutte situasjoner. Prinsipielt handler dette om at alle skal ha lik rett til helse - også de som er straffedømte eller varetektsfengslet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fanger er en utsatt og sårbar gruppe når det kommer til helse. De kan ikke fritt oppsøke helsevesenet eller dra til legevakten som du og jeg. Derfor er det særlig viktig at vi kan være helt trygge på at deres helseinteresser blir ivaretatt gjennom gode og medisinsk forsvarlige ordninger. Fagmiljøene gir oss derimot sterke grunner til å tvile. Som forsker har jeg intervjuet fengselsleger. De forteller om et vanskelig arbeid innenfor en lavt prioritert del av helsevesenet som det er liten faglig og politisk interesse for. Og at de nesten daglig opplever motsetninger mellom hensynet til fangers helse og hensynet til gjennomføring av fengselsstraffen. De som velger å si fra til fengselsledelsen om saker de reagerer på, men som ikke blir hørt, går sjelden videre med dem. Systemet inviterer heller ikke til det. Legenes hjertesukk er at «helse faktisk kommer som nummer to etter sikkerheten».

I 2008 brøt det likevel ut en omfattende konflikt i Tromsø fengsel etter at fengselsledelsen flere ganger hadde satt fengselshelsetjenestens råd om syke fanger til side. Ett selvmord og ett selvmordsforsøk som ble avverget i siste liten hører med til historien. Saken viser med all mulig tydelighet hva som står på spill når motsetningen mellom hensynet til fangers helse og hensynet til straffegjennomføringen settes på spissen. Fengselslegen som varslet om forholdene i fengselet representerer på mange vis unntaket som bekrefter regelen. Han fikk senere Zola-prisen å ha utvist sivilt mot.

I kjølvannet av denne alvorlige saken kom gjentatt kritikk av mangelen på klare og gode rammer for å håndtere uenighet og konflikt i slike situasjoner. Et eksempel på at Norge hang etter, var at internasjonale minstestandarder for behandling av fanger (Europarådets fengselsregler), ikke engang var innført i Norge. Både helse- og justismyndighetene har anerkjent systemmanglene i tilfeller ved uenighet mellom fengselshelsetjenesten og Kriminalomsorgen og lovet å rydde opp. De europeiske fengselsreglene skulle nå innføres. Derfor har forventningene til en ny veileder for fengselshelsetjenesten vært store.

Helsedirektoratet har brukt fire år på å utarbeide den nye veilederen, som etter min mening ikke løser problemene som oppstår når fengselsdirektøren ikke anerkjenner fengselslegens medisinske vurderinger. Direktoratet forsøker å berolige eventuelle kritikere ved å skrive at fremgangsmåten «vil være i tråd med det europeiske fengselsregelverket». Det stemmer ikke, for regelverket sier at ved uenighet skal fengselsdirektøren(og ikke legen) straks «legge legens råd samt en personlig rapport fram for overordnet myndighet». I den særnorske varianten skal legen selv ta saken videre. Legeforeningen sier at det er et stort skritt å ta for en fagperson som arbeider alene og i en liten stillingsbrøk.

Det kom faktisk gode og praktiske alternative løsningsforslag i den rekordraske høringen om veilederen i fjor vår. Legeforeningen foreslo en nasjonal hurtigarbeidende fengselsmedisinsk kommisjon der både helsefaglig og fengselsfaglig kompetanse er representert. Kriminalomsorgen skal og bør ta beslutninger om straffegjennomføringen, men det vil da skje i et forum der det også er personer med kompetanse til å vurdere helseopplysningene i saker det er uenighet om. Verken dette forslaget, eller sentrale innspill fra relevante fagmiljøer innen medisin, juss og menneskerettighetsspørsmål, er tatt til følge. Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo kritiserte høringsprosessen for ikke å være reel.

KRONIKKFORFATTER: Marte Rua
KRONIKKFORFATTER: Marte Rua Vis mer

Ifølge helselovgivningen skal hele befolkningen sikres lik tilgang på helsetjenester av god kvalitet. Også mennesker som sitter i fengsel. Dårligere helse eller helsetilbud skal ikke være en del av straffen. Dette har vært offentlig politikk siden 1970-tallet, og en rekke internasjonale konvensjoner forplikter oss til å beholde den. Dersom norske helsemyndigheter vil bryte med denne tradisjonen, og virkelig mener at det skal være en annen standard for fanger enn oss andre når det kommer helse og helserettigheter, bør de begrunne det for offentligheten.

Derfor er det viktig at helseministeren klargjør følgende: Hvilke helserettslige avveiinger og lovhjemler er lagt til grunn når ikke-medisinsk personell nå skal kunne overprøve medisinske vurderinger av fanger? Hva er begrunnelsen for at forslaget om fengselsmedisinsk kommisjon er avvist? Hvordan vurderer helseministeren fagmiljøenes bekymringer for den lave prioriteringen av fengselshelse generelt, og for kvaliteten og presisjonsnivået til det viktigste dokumentet for styring av fengselshelsearbeid spesielt?

Uenighet, og til og med konflikt, er et gode når det kommer til helse i fengsel, i den betydning at fravær av konflikt innebærer at ingen satte ned foten de gangene hensynet til fangers helse blir satt til side - også i alvorlige saker. Taushet er ikke alltid gull.