Annenrangs rett

DEN 23. APRIL har Dagbladet en lederartikkel med overskrift «Annenrangs rett», og i samme avis har Cathrine Holst og Hege Skeie en artikkel med overskriften «Vikeplikt 2005». Foranledningen er at Stortinget 25.april skal behandle et forslag om å inkorporere FN,s Kvinnekonvensjon i norsk lov, men uten forrang. Man er rimeligvis indignert over at Regjeringen ikke synes å ville gi Kvinnekonvensjonen forrang, ved å ta den inn i Likestillingsloven. Det man ikke nevner er at Likestillingsloven allerede er inkorporert i Diskrimineringsloven, som ble vedtatt den 19.april (Ot.prp.nr. 34 §18 og §19). Og nå er det Diskrimineringslovens regler som gjelder. Religiøse samfunn er unntatt fra denne lovens bestemmelser, dvs tusenvis av kvinner (og barn) vil fortsatt leve i et mannsstyrt samfunn uten personlig frihet for kvinner, og med korporlig avstraffelse som system.

LIKE OPPSIKTSVEKKENDE er bestemmelsen om omvendt bevisbyrde for norske menn og kvinner i relasjon til Diskrimineringsloven. På basis av skjønn og omvendt bevisbyrde, kan de bli utsatt for en belastende prosess i regi av Likestillings- og diskrimineringsombudet. Likestillings- og diskrimineringsnemda er ankedomstolen, og av rådet på 8 medlemmer er der bare krav om dommerkompetanse for leder og nestleder, det vil bl.a. si norsk statsborgerskap; de andre 6 kan være utenlandske statsborgere. Skjønn og omvendt bevisbyrde gjelder fortsatt, bøter kan ilegges og virksomheter stoppes.

Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon sier at «enhver skal anses uskyldig inntil bevist skyldig iht lov». Dette var hittil også vært det hevdvunne prinsipp i Norge.