ALENE:  Noen ofre for voldtekt i nære relasjoner sier at de nesten skulle ønske de hadde vært utsatt for en voldelig og brutal overfallsvoldtekt, fordi det ville dempet følelsen av egenskyld, skriver forfatterne. Illustrasjonsfoto: Sara Johannesen / NTB Scanpix
ALENE: Noen ofre for voldtekt i nære relasjoner sier at de nesten skulle ønske de hadde vært utsatt for en voldelig og brutal overfallsvoldtekt, fordi det ville dempet følelsen av egenskyld, skriver forfatterne. Illustrasjonsfoto: Sara Johannesen / NTB ScanpixVis mer

Annenrangs voldtektsofre

Voldtektsofre rangeres av samfunnet og i rettssystemet. Noen møter fordømmelse og mobbing i sosiale medier.

Alle voldtektsofre er ikke like mye verdt. Det er en provoserende påstand, for mange er den antakelig absurd. I vårt likestilte land, der voldsofre har erstatningsordninger og offentlig oppnevnt bistandsadvokat, der alle barn og unge lærer på skolen at man skal respektere andres kropper og grenser, er det likevel slik at mange voldtektsofre møtes med mistenksomhet og vantro.

Ofre for voldtekt i nære relasjoner har ikke samme rettsvern som andre voldtektsofre. I arbeidet med boka «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt», som kommer ut på Cappelen Damm denne uka, har vi truffet mange ofre for slike voldtekter. Historiene deres er vitnesbyrd om et samfunn som ikke håndterer de voldtektene som det statistisk sett forekommer flest av. Noen av disse ofrene sier paradoksalt nok at de nesten skulle ønske de hadde vært utsatt for en voldelig og brutal overfallsvoldtekt, fordi det ville dempet følelsen av egenskyld. Voldtektsofferet «Anita» ble intervjuet av NRK Brennpunkt i 2011. Hun ble voldtatt i leiligheten til en kompis da hun etter en tur på byen hadde lagt seg i en seng for å sove. Hun sier at hun heller ville blitt utsatt for en voldtekt der ingenting kunne brukes mot henne, en voldtekt med kniv mot halsen, ingen fest og ingen alkohol.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Anja Emilie Kruse
Anja Emilie Kruse Vis mer

Rettssystemet forsterker ofrenes opplevelse av egenskyld. Det foregår ting bak rettssalens lukkede dører som den norske offentligheten stort sett er uvitende om. Noen voldtektsofre får endevendt sine alkohol- og sexvaner og utsettes for konservativ og kvinnefiendtlig diskriminering. Deres saker blir annenrangs. Vi har dokumentasjon på at politiets etterforskning i noen voldtektssaker er sendrektig og mangelfull. I boka vår vil man møte voldtektsutsatte fra seks forskjellige rettssaker. Felles for dem er at møtet med rettssystemet har vært en stor belastning. En av kvinnene forteller at hun aldri ville ha gått rettens vei om hun hadde visst hva som ventet henne. Saksbehandlingstiden fra anmeldelse til lagmannsrettens frifinnelse varte i nesten tre år. Ofre for voldtekter som involverer rus forteller oss at de ikke forstår hvordan retten kan mene at de har samtykket til sex de knapt husker fant sted, ettersom de sov og var for beruset til å gjøre motstand.

Når Norges storbyer opplever bølger av overfallsvoldtekter, skaper det avisoverskrifter i krigstyper, mange blir opprørt og det arrangeres fakkeltog for å markere avsky mot handlingene. Kanskje er noe av grunnen til at folk blir så opprørt over overfallsvoldtektene at de tilsynelatende rammer blindt - det kunne vært deg, meg eller nabojenta som ble utsatt. De vanligste voldtektene vekker ikke det samme engasjementet. Det er ikke så mange som går i fakkeltog for disse ofrene. Typisk henlegges sakene deres hvis de anmelder, og er de blant de utvalgte 16 prosentene som får sin sak opp for en domstol, ender det ofte med frifinnelse. Det er ofrene for de vanligste voldtektene som statistisk sett er våre alles nabojenter. I forhold til samfunnets «foretrukne ofre» - de som har vært utsatt for brutale, voldelige overgrep som er lette å fordømme og ta avstand fra - har de et svakere rettsvern.

Anne Bitsch
Anne Bitsch Vis mer

Mange ser ut til å være enige om at dagens juryordning ikke fungerer som den skal, verken med hensyn til rettssikkerheten for fornærmede eller tiltalte. Flere av informantene våre i påtalemyndigheten sier åpent at de henlegger saker de egentlig tror er sanne, fordi de frykter at en fordomsfull jury vil straffe det «lettsindige» offeret, og ikke den som står tiltalt. Våre intervjuer med jurymedlemmer bekrefter langt på vei det forskning innen juss og vitnepsykologi har slått fast allerede: Selv om lekfolk i prinsippet er et viktig korrektiv til embetsmannsveldet, dømmer de ofte etter magefølelsen. Jurymedlemmer er mer mottakelige overfor stereotype fremstillinger av kjønn og seksualitet, og dømmer etter moralske overbevisninger.

Forenklet kan man si at unge jenter som drikker og flørter oftere møtes med mistro, spesielt om de kjenner den personen som står tiltalt, og særlig om de tidligere har hatt en seksuell relasjon. Til tross for forskning som dokumenterer at langt de fleste voldtektsofre aldri anmelder, og heller nøler med å omtale det de har opplevd som voldtekt, spekuleres det ofte om hevnmotiver og såkalt «angresex». Årlig utsettes mellom 8 000 og 16 000 kvinner for voldtekt og voldtektsforsøk, men bare cirka 1 000 anmelder per år. Den tause majoriteten skammer seg i stillhet. Det vanlige er ikke å lyve om voldtekt, men å fortie og fortrenge det.

Iblant kan det synes som om man er villig til å unnskylde eller rettferdiggjøre de voldtektene norske menn begår mot norske kvinner. Dette er kvinner som i retten ikke møtes med den samme respekten som samfunnets «foretrukne ofre». Unge jenter og kvinner som blir voldtatt på fest eller av noen de kjenner forteller at de utsettes for trakassering og fordømmelse i lokalmiljøene sine. Noen får hatefulle tekstmeldinger og opplever svertekampanjer på sosiale medier. Ingen av disse jentene har gjort noe som guttene i deres miljøer ikke ville gjort. De går på fest, har det gøy med venner, og er seksuelt aktive. Alminnelig ungdommelig adferd, med andre ord. Likevel er det de som straffes, selv om ansvaret for å ha forgrepet seg ligger hos overgriperen, og bare der. Den seksuelle dobbeltmoralen har gode kår i likestillingslandet.

De siste førti årene har vi sett flere forbedringer i politiets og rettssystemets behandling av voldtektssaker. Men det er dessverre fremdeles et stort forbedringspotensial når det gjelder voldtekt av samfunnets mest sårbare og oversette grupper. Det gjelder særlig nachspielvoldtekter, voldtekter av prostituerte og voldtekt av menn. De utsatte skal ikke være nødt til å lure på hvordan det kan ha seg slik at den som har blitt voldtatt, er den som må bære samfunnets stigma.

Følg oss på Twitter