Statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen har snakket om pensjonsreformen i 10 år. Nå snakker alle om hvordan den virker. Foto: Benjamin A. Ward/Dagbladet
Statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen har snakket om pensjonsreformen i 10 år. Nå snakker alle om hvordan den virker. Foto: Benjamin A. Ward/DagbladetVis mer

Annerledeslandet

Mens Europa bokstavelig talt brenner, diskuterer vi hvordan vi skal få mest ut av pensjonsreformen, skriver Stein Aabø.

Blant mye annet har de siste ukene handlet mye om pensjon. Reformen, som ble iverksatt i januar i år, skaper stadig overskrifter. Den er ny, under ti måneder gammel. Mange er førstereisgutter og - jenter under det nye regimet. Flere enn noen regnet med har valgt å ta ut folketrygdens ytelser fra fylte 62 år. Noen for å leve livet som pensjonist, mens de ennå har helsa i behold, andre for å legge pensjonsmidlene på toppen av inntekten og avslutte arbeidslivet med klekkelig dobbeltinntekt. Noen tar ut tidligpensjon for å betale gjeld før man går over på varig pensjon som tross alt er lavere enn lønn. Dyre lån blir jo ikke billigere selv om man blir pensjonist. Reformen har dessuten virkninger som noen først oppdager nå og som oppleves som urettferdige, jevnfør den statsansatte damen som oppdaget at hun ville tape penger på å jobbe til hun ble 70. Og vi leste rett før helga om politikerne, som i strid med egne løfter, ikke har rukket å tilpasse seg reformen med den følge at de fortsatt nyter godt av gamle privilegier. Ytterst pinlig, selvsagt.

Men det mest bemerkelsesverdige er at pensjonsreformen ikke lenger er en «partykiller». Lenge var det bare Jens Stoltenberg og noen aktuarer som likte å snakke om den. Nå snakker folk i min vennekrets knapt om noe annet. Vi sender kelneren ut etter nye flasker vin og forlenger diskusjonene om hvilke muligheter som ligger i det nye systemet. Skal vi gå ned i 80 prosent stilling, eller 60 eller 50? Skal vi ta ut hele folketrygdbeløpet når vi blir 62 og hengi oss til golfspilling. Eller skal vi fortsette i full jobb, og bare salte ned folketrygdbeløpet, og likevel komme helskinnet ut som 67 åring en gang der framme. Eller skal vi gjøre som våre foreldre, stå løpet ut, få gullklokke og motta omtrent to tredeler av sluttlønn når vi fyller 67? Eller 68?

Artikkelen fortsetter under annonsen

For å ta et best mulig valg, skulle vi hatt kontakter i det hinsidige. Dør vi tidlig, er det jo like greit å nyte opptjente rettigheter mens vi kan. Lever vi uendelig lenge, som friske, veltrente og storforbrukende mennesker, vil det utvilsomt være veldig lurt å jobbe lengst mulig. Da klarer vi nemlig nesten å opprettholde levestandarden i åra mellom 70 og 100. Har vi urealiserte drømmer om å lære fremmedspråk, få Skiforeningens gullmerke, seile jorda rundt, bli forfatter eller en virtuous på et instrument, kan selvsagt tidligpensjonen lokke.

Som en reform for individuell valgfrihet, må pensjonsreformen sies å ha vært en suksess. Også på den måten at den foreløpig ikke bidrar til å senke den gjennomsnittlige avgangsalder. Både den faktiske og forventede pensjonsalderen øker. Det betyr med andre ord at folk står lenger i jobb. Og det var jo poenget fra myndighetenes side. I forbindelse med statsbudsjettet for neste år kom det fram at langt flere hadde benyttet anledningen til å ta ut folketrygd enn det regjeringen hadde forutsett. På kort sikt koster det mer for staten enn man regnet med. På den annen side fortsetter langt flere enn halvparten av 62-åringene som har tatt ut folketrygdpensjon å jobbe. For staten er dette en gevinst siden tidligpensjonister må fordele sin pensjon over flere år enn dem som venter med å ta dem ut. Og hvordan livet blir for dem som velger dobbeltinntekt i noen år før de går over på en magrere pensjon, må vi vente noen år på å lese om.

Men ikke alle har valgfriheten som reformatorene lokket med. Svært mange kvinner har så lav opptjening at de ikke får lov til å «gå av» som 62-åringer. Vilkåret er at de i løpet av sitt yrkesliv har tjent opp minst det som tilsvarer minstepensjon. For mange kvinner er valgfriheten derfor illusorisk. De første aktuelle årskullene er imidlertid omfattet av den gamle ordningen og er ivaretatt på den måten. Men snart må LO ut og kjempe nye slag for alle dem som ikke er ivaretatt. Denne systemsvakheten vil bli mindre for hvert år som går. Stadig flere kvinner vil jobbe fulltid og ha opptjent gode nok rettigheter. Dessuten har den nye folketrygden en klar lavlønnsprofil, samtidig som det gis opptjening for mange år med barneomsorg. Men så lenge reformens mål er å gjøre det lønnsomt å jobbe, både i yrkesaktiv alder og som pensjonist, vil den egne seg best for friske og raske uten altfor store omsorgsoppgaver.