Annette Mürer

Rikt og lekende, men ikke noe eventyr fra Carte Blanche.

A#59#KUL# N19991210200250.GOE # 11.12.99 # Juledansemoro #

BERGEN (Dagbladet): En danseforestilling for hele familien lokker Carte Blanche med nå ved sesongslutt. En gledelig nyhet. Det tyder på at Norges moderne dansekompani har oppdaget publikum. Men direkte barnevennlig er det neppe. Åpningen er mørk og dyster, men medbrakte unger lar seg ikke skremme så lett. De klukker og ler av voksnes spasmer så det er en fryd. Og de tar vel imot kveldens tryllekunstner, som bor i en kjempeboks på høyre side av scenen. Nisser er det her også, de strever med en altfor svær og altfor tung sekk med festklær i festlig design av Indrani Balgobin. For fest skal bli! Det er festens dramaturgi som skal bære hele forestillingen.

Klær skaper som kjent folk med påfølgende liv og lyst og sjalusi, og det er nok av dramatisk kraft og sug i Dagfinn Kochs musikk. Men om koreografien vrimler av trinn og bevegelser, ikke mangler det gode ideer heller, og danserne i Carte Blanche har både teknikk og uttrykkskraft, så forsvinner situasjonene i løse vrimmelen. Så å si alt som kan tenkes å skje på en fest, skjer her, det er paradoksalt nok forestillingens svakhet. Jose Biondis koreografi er full av fantasi og full av dramaturgiske løse ender.

Først i totalt samdansete sek-venser er det scenisk sug, og tryllekunstneren kan av og til skimtes som en gjennomgangsfigur.

Men det er en danserisk rik, lekende og oppfinnsom julefest Carte Blanche inviterer til, og snøen drysser mellom blanke trestolper. Med en like stram, indre oppbygging i koreografien som i scenografien (også av Biondi) hadde alle de utallige ideene føyd seg etter hverandre og kanskje blitt til et helt eventyr?

Og da hadde kanskje også publikum - i alle aldrer - på sin side oppdaget Carte Blanche?