HJERTETEGN: Et innblikk inn i de skjebnesvangre forholdene i forholdet til Annie og DJ Erot gjør den kritikerhyllede «Heartbeat» fra 2004 til en enda mer hjerteskjærende opplevelse. Bildet er fra 1999. Foto: SCANPIX
HJERTETEGN: Et innblikk inn i de skjebnesvangre forholdene i forholdet til Annie og DJ Erot gjør den kritikerhyllede «Heartbeat» fra 2004 til en enda mer hjerteskjærende opplevelse. Bildet er fra 1999. Foto: SCANPIXVis mer

Annie - med hjertet i hånda

Om den beste norske poplåta noensinne, og hjertets plass i popmusikken.

«Du betyr ingenting for hjertet ditt.» Som lyriker og forfatter Tor Ulvens en gang skrev, på sitt aller mest knivseggende (og sitatvennlige). Et par tiår senere gjorde Ulvens uttalte disippel Karl Ove Knausgård det man kan kalle en i dobbel forstand mer prosaisk vri på et nokså identisk budskap, i den aller første setningen i første bok av «Min Kamp»: «For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan».

Begge deler er ikke bare tidstypiske, men kanskje også kulturspesifikke tegn på hvordan hjertet som metafor eller representant for menneskelig følelsesliv tilsynelatende er stein dødt i et moderne, sekulært vestlig samfunn som det vi lever i. «Hjerte» rimer ikke lenger på «smerte». Hjertet er det organiske, men like fullt fullstendig følelsesløse sentrum for det menneskelige maskineriet, det som avgjør når smerten en gang skal ta slutt, definitivt.

Men som begge sitater også demonstrerer til fulle: dermed ikke sagt at hjertet ikke har noen plass i poesien, i litteraturen. Eller i popteksten. Hvor dette fortsatt så livsviktige organet selvsagt er den mest utbrukte klisjeen av alle metaforer i hele verden. Men for litt over ti år siden kom det en popsang, en norsk popsang -kanskje den beste norske popsangen noensinne - som med et moderne, materialistisk blikk frigjorde hjertet fra metaforisk misbruk og koblet det sammen med følelseslivet igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HYLLET: også utenfor Norge. Pitchfork kåret «Heartbeat» til 2004s beste singel og 2000-tallets 17. beste låt. Annie på Øyafestivalen 2005. 
Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet
HYLLET: også utenfor Norge. Pitchfork kåret «Heartbeat» til 2004s beste singel og 2000-tallets 17. beste låt. Annie på Øyafestivalen 2005. Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet Vis mer

For hva kjennetegner euforien som står i sentrum for enhver virkelig stor poplåt? Enten dette rushet av blod til hodet og/eller andre kroppsdeler skyldes forelskelse, rus, seksuell tenning eller rytmisk ekstase, eller kanskje samtlige av disse: det er hjertet som pumper, i en stadig eskalerende takt. Ikke som det statiske og stabile «dunk dunk», sjelden over 120 slag pr minutt i frekvens, som kjennetegner den litt vel bokstavelige lydskildrende musikalske metoden som preger de fleste poplåter om hjertets rytme.

Annies mesterverk «Heartbeat» skiller seg sånn sett ut ved at dette rushet musikalsk sett skildres mer utradisjonelt, i høyere tempo, og med skarptrommen som puls, snarere enn stortromma. Mer abstrakt og kanskje nettopp derfor også mer realistisk i sin gjengivelse (ved de ikke helt ukjente to produsentene og medlåtskriverne Svein Berge og Torbjørn Brundtland AKA Röyksopp) - av nettopp denne euforien på et dansegulv, denne arenaen hvor underlig mektige følelser smelter rytmisk sammen med noe dypere og mer instinktivt som kommer fra et sted inni deg du ikke kan plassere, men hjertet er jo tross alt muskelen som pumper det ut i årene så du kan kjenne det over hele kroppen.

Og som i alle de aller beste poplåtene er det hele tiden en undertone, eller kanskje snarere en grunntone av noe mørkere og mer definitivt. Av forgjengelighet. Av selve døden. For det er såklart vissheten om det endelige som gjør disse små øyeblikkene, disse glimtene av evigheten, som de ofte kan føles som, så dyrebare. Og i «Heartbeat» representerer hjertet både det uendelige og det endelige.

For å forklare hvordan er vi nødt til å stige ut av musikken et øyeblikk. Denne uken vendte endelig Annie tilbake som plateartist, i et kontemporært poplandskap preget av en «poptimisme» hun selv var en tidlig, markant internasjonal representant og forkjemper for. Med EPen «Endless Vacation», symboltungt nok med norsk distribusjon fra selskapet hvor det hele startet, Bergensinstitusjonen Tellè. For det var på Mikal Telles knøttlille etikett den opprinnelig kom ut, debuten og Madonna-pastisjen  «The Greatest Hit», den største pophitten som aldri var, men som allikevel skapte øyeblikkelig internasjonal interesse og så ut til å legge grunnlaget for en snarlig internasjonal karriere. 

At det tok nesten fem år før debutalbumet kom i 2004, sammen med «Heartbeat», skyldes nok i stor grad tapet av låtens medskaper: Tore «DJ Erot» Kroknes. En sentral figur i det sene nittitallets norske elektroniske scene - snart kommer visstnok en lenge bebudet posthum samleplate på nettopp Tellè. Som forhåpentligvis vil demonstrere en gang for alle hvordan Erot med sitt karakteristisk skranglete sound la svært mye av grunnlaget for den merkelige men etterhvert internasjonalt etablerte koblingen mellom to såpass ulike fenomener som «Norge» og «disco».

En sentral figur i en samtidig krets som inkluderte navn som Torske og Telle, samt før nevnte Berge og Brundtland. Men en ennå mer sentral figur i Annies unge liv, i dobbeltrollen som produsent og kjæreste (en av Kroknes aller vakreste låter bærer endog tittelen «Song for Annie» - strengt tatt bærer TO av hans vakreste låter den tittelen).

Men langfredag 2001 stoppet maskineriet opp, og en av de viktigste norske musikere de siste tredve årene døde tragisk nok i en alder av bare 23 år. Årsaken? En medfødt hjertefeil. Skjebnetungt nok var hans siste samarbeid med Annie, låten «I will get on» som ble utgitt posthumt i 2002, basert på en discoklassiker av Taana Gardner med tittelen «Heartbeat»(!). En morbid tilfeldighet. Og apropos tilfeldigheter. Det slår meg når jeg skriver dette her, og pliktskyldig gjør litt internettresearch: såvidt jeg kan se har hverken Annie eller Röyksopp eller noen andre sagt et ord om det offentlig, noensinne. Men for meg er det umulig å unngå å tenke på Erot hver eneste gang jeg hører Annies «Heartbeat», og jeg vet jeg ikke er alene om det - er det engang relevant hvorvidt det nå egentlig var den opprinnelige intensjonen?

Satt som teksten nå engang er i en ikke definert, men intenst tilstedeværende fortid. Minnet om et dansegulv. «I won't forget,» synger Annie i det låten når sin uannonserte plutselige slutt og alt hurtig toner ut, «the greatest times I had when I was dancing with you.» Minnene om hjerteslag i mørket, vissheten av at «det er det viktigste hjertet som slår» - for å si det med et annet, noe mindre karakteristisk Tor Ulven-sitat.