DESTRUKTIVE TEKSTER: Å skrive godt om anoreksi omfatter å skrive godt om hvor godt det er å sulte seg og tro man har kontroll på livet, på samme måte som det å skrive godt om alkoholisme også innebærer å skrive om hvor godt det er å ruse seg, skriver artikkelforfatteren. Foto: Sara Johannessen / NTB SCANPIX
DESTRUKTIVE TEKSTER: Å skrive godt om anoreksi omfatter å skrive godt om hvor godt det er å sulte seg og tro man har kontroll på livet, på samme måte som det å skrive godt om alkoholisme også innebærer å skrive om hvor godt det er å ruse seg, skriver artikkelforfatteren. Foto: Sara Johannessen / NTB SCANPIXVis mer

Debatt: Spiseforstyrrelser

Anoreksi i litteraturen

Jeg leser ikke bare for å bli frisk. 

Meninger
Johanne Magnus
Johanne Magnus Vis mer

I Klassekampen 9. februar ber Kathleen Rani Hagen oss om å skrive mindre litteratur om anoreksi fordi det kan bidra til at sykdommen opprettholdes. Men jeg leser ikke bare for å bli frisk. Å lese er en totalopplevelse. Lesing skal gjøre meg opprørt, gjerne lære meg noe nytt og iblant gi et blaff av lykke.

Verdenslitteraturen er full av kjærlighetssorg, alkoholisme og ensomhet. Nora i «Et dukkehjem» har nok bidratt til ugreie i mangt et ekteskap. Eline Lund Fjæren svarer i NRK Ytring at hun aldri har blitt bedre av å lese om andre som har anoreksi, men medgir at hun har følt seg verre. Like fullt spør hun om det er riktig at vi skjermes fra det.

Jeg har også kostbare erfaringer med spiseforstyrrelser, og jeg skriver om det. Teksten til Rani Hagen traff meg rett i magen. Det var vondt å lese. Jeg lar meg også påvirke og trigge av destruktive blogger og instagram-profiler. Jeg misunner andre som er tynnere enn meg, selv om jeg vet at jeg ikke burde.

Å skrive godt om anoreksi omfatter å skrive godt om hvor godt det er å sulte seg og tro man har kontroll på livet, på samme måte som det å skrive godt om alkoholisme også innebærer å skrive om hvor godt det er å ruse seg. Jeg vet hvor nytteløst det er å bestemme seg for å trykke på avfølg-knappen, eller slutte å lese de bloggene og bøkene.

Selv blir jeg også særlig rammet og får bekreftet min egen følelse av mislykkethet når jeg leser historier fra kjendiser om «den tøffe tiden, men at nå er livet helt fantastisk». Men for andre kan slike historier virke positivt.

Noen vil gjerne mene at ytringer om selvskading, selvmordstanker eller angst er å helle bensin på bålet. Andre vil de samme ytringene hjelpe. Selv skulle jeg gjerne beslaglagt alle redaksjonelle og kommersielle innlegg om karrierejag og den lykkelige kjernefamilien, som regel sender de meg i kjelleren. Men blir ikke det helt feil? Istedenfor å sensurere trenger vi kanskje heller enda bedre og enda flere tekster.

Jeg er helt enig med Rani Hagen i at veien ut av anoreksi, eller andre lidelser, er evnen til å bli nysgjerrig på noen annet enn egen lidelse, å vende seg vekk fra egen lidelse og heller face verden og gripe dagen.

Jeg tror ikke noen velger å være i eller dyrke spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen blir til slutt kjernen i egen identitet, og vanskelig å kjempe seg fri fra.

Et viktig poeng er også at for veldig mange handler det ikke om en slanking som gikk for langt, men om noe helt annet. Anoreksi er en psykisk sykdom. Bak ligger vonde følelser og vanskelige erfaringer. Framfor detaljerte beskrivelser av matinntak og trening er det viktigere å fortelle om årsaken(e).

Hva er det som driver et menneske til handlinger som bare leder en utfor et stup? Hva gjør det med et menneske, hva gjør det med relasjoner til andre? Til å ha et normalt liv?

Ikke bare er slike tilnærminger mer fruktbare, men også mer ærlige og viser hvor sammensatt og ikke minst ødeleggende anoreksi er. At noen velger, eller ender opp med å skrive om spiseforstyrrelser, enten i aviser, slik som Rani Hagen, eller litterært, som Linnéa Myhre, er vel også et tegn på en oppriktig nysgjerrighet, et ønske om å skape historier, kommunisere og delta i samfunnsdebatten om særs viktige temaer som preger tidsånden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook