Anorektisk skrivekunst

«Heller» - adverb, substantiv i flertall, eller verb i presens? Tittelen gir grunn til undring. Etter endt lesning er man faktisk like klok. I det hele tatt er Hauglands siste bok ikke så lett å bli klok på.

Det er ingen sensasjon for dem som har lest hans to første. Det samme gjelder nemlig også for disse.

Fåmælthet er en tvetydig strategi. Spiller den fåmælte sine kort godt, kan han framstå som et mer interessant menneske enn den snakkesalige. Tier han for mye, kan vi få en ubehagelig fornemmelse av at han intet har på hjertet. Grensen mellom det intetsigende og det megetsigende er til tider knivskarp.

Som forfatter er Haugland en dyrker av fåmælthetens retorikk. Han hører til dem som tier om det viktigste, dem som gjemmer seg bak ordene. I sin første bok, «Under», lyktes han godt med denne litterære gjemselslek, i den andre, «Varmare», lyktes han ikke fullt så bra. I den tredje er han ikke bare på høyde med seg selv, han legger endog flere alen til sin litterære vekst.

Dypstruktur

«Heller» består av to deler. I den første beskrives et døgn i en 40-årig manns liv. Etter flere års fravær har denne mannen vendt tilbake til Bergen med planer om å installere seg i sine foreldres gamle hus. Her oppsøker han sin 16 år gamle niese og seinere sin eldre bror. Med sin søster, som er på ferie i Spania, taler han i telefonen. Han streifer omkring i byens gater - også nattetid. Det er varmt, han får ikke sove. Dessuten er niesen forsvunnet.

Dette er tilsynelatende det hele. Men likevel ikke. Bak den spinkle overflatehandlingen aner man konturene av andre handlinger - en dypstruktur. Hvem er hovedpersonen «egentlig»? Hvorfor har han vært så lenge borte? Hva har han foretatt seg i mellomtida? Har noe avgjørende skjedd? Teksten er sparsom med opplysninger, men de finnes. I og for seg oppfører hovedpersonen seg helt normalt. For eksempel må man tro at det er varmen som holder ham våken. Et par-tre episoder gir imidlertid antydninger om at skinnet bedrar.

Begravelse

Man haster videre til del to for å få svar på sine spørsmål. Nå er vi tilbake i fortida. Del to handler om en begravelse. En tredje niese er omkommet i en ulykke. Både medlevd og distansert skildres begravelsesdagen i sakte omdreininger som kunne få Askildsen til å bli grønn av misunnelse. Forholdene tatt i betraktning synes alt å være «normalt». Men her nøyer forfatteren seg ikke med antydningens kunst. At hovedpersonen og hans sørgende søster har et forhold som overskrider grensene for «det sømmelige», avslører teksten med all mulig åpenhjertighet.

Dette summariske referatet yter selvsagt ikke teksten rettferdighet. Det er ingen grunn til å ergre seg over at jeg har fortalt «hvordan det går til slutt». Det har jeg nemlig ikke. Boka mangler nemlig både en slutt og en begynnelse. Den taler om ting som er viktige for personene i fortellingen, men den tier om de viktigste.

At kronologien er vendt på hodet, er én ting, det er ikke uvanlig, men man griper seg likevel i å spørre om hvorfor det må være slik. Svaret kan være enkelt: det som var, er; det som er, var. Slik anskues et menneskes livsløp i den psykologiske utviklingsroman. Men «Heller» er ikke en slik roman. Den underslår de hemmeligheter som vanligvis kommer for en dag gjennom den retrospektive fortellerteknikk.

ØYSTEIN ROTTEM