LITT FOR ÆRLIG: Et eksempel er svensken som brått fikk avsluttet sitt vikaropphold, etter å ha ytret seg om arbeidsdagen gjennom Facebook-oppdateringen «En dag kvar av veckan på detta dårhus», skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
LITT FOR ÆRLIG: Et eksempel er svensken som brått fikk avsluttet sitt vikaropphold, etter å ha ytret seg om arbeidsdagen gjennom Facebook-oppdateringen «En dag kvar av veckan på detta dårhus», skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Ansattes ytringsfrihet under press?

Sosiale medier utfordrer grensene for arbeidstakeres ytringsfrihet.

Arbeidstakere har utvilsomt ytringsfrihet på linje med andre samfunnsborgere. Like utvilsomt er det imidlertid at internett og sosiale medier nærmest har fjernet terskelen for å ytre seg i det offentlige rom. Gjennom søkemotorene gis kunder, pasienter og elever enorm overskuddsinformasjon om kundekonsulentens, fastlegens og lærerens private ytringer på nett. Dette utfordrer grensene for arbeidstakers ytringsfrihet.

I en Aftenposten-kronikk nylig spurte Thorbjørn Røe Isaksen om det er i orden at lærere ikke tror på sitt pensum. Han viste til en nyansatt naturfaglærer som hadde opplevd kritiske spørsmål fra sin arbeidsgiver, etter at det ble kjent at læreren på sin private blogg hadde argumentert mot makroevolusjon og for eksistensen av en intelligent skaper (intelligent design). Læreren trodde selv ikke han ville ha fått jobben, om rektor hadde googlet ham før intervjuet.

I kjølvannet av 22. juli reagerte en far på at en kvinnelig lærer ved en Oslo-skole hadde uttalt seg på nettet, på en måte som faren oppfattet som rasistisk. Det ble også brukt mot læreren at hun tidligere hadde deltatt i nettdebatt med Anders Behring Breivik. Læreren viste til at hun var kritisk til islam, men ikke fiendtlig innstilt til muslimer, og la til at hun «står fullt inne for skolens verdigrunnlag».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et annet eksempel er barneskolelæreren på Hamar som for en tid tilbake opplevde at følgende Facebook-oppdatering førte til suspensjon fra stillingen: «Håper Ap atter setter ut AUF-ere på Utøya i året som kommer, og at året byr på en ny flott jaktsesong der ute». Det hjalp ikke læreren at profilnavnet var fiktivt eller at uttalelsen var ment som «ekstrem humor».

De nevnte lærerne skal visstnok ikke ha trukket arbeidsforholdet inn i sine meningsytringer på nett, ei heller skal de ha «misjonert» for sine standpunkter i undervisningen. Foresatte og arbeidsgiver har likevel oppfattet ytringene som problematiske i relasjon til skolens verdigrunnlag og læreren som forbildefigur. Problemstillingen er ikke ny, men den intensiveres gjennom bruken av sosiale medier og byr på vanskelige avveininger mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt.

Andre eksempler på ansattes bruk av sosiale medier, er kanskje av mindre prinsipiell karakter. Et eksempel er svensken som brått fikk avsluttet sitt vikaropphold, etter å ha ytret seg om arbeidsdagen gjennom Facebook-oppdateringen «En dag kvar av veckan på detta dårhus». Eller kundebehandleren i en norsk telecombedrift, som ble sagt opp etter en oppdatering hvor hun i lett, sarkastisk tone kommenterte arbeidsgivers største kunde. Kommentaren var ment for privat bruk, herunder hennes 300 «venner». Fra det offentlige kan helseforetakene berette om ansatte som på Facebook har bidratt med «artige pasienthistorier» eller lagt ut bilder av seg selv sammen med pasienter.

Det klare rettslige utgangspunkt er her at arbeidstaker kan ytre seg om forhold som vedrører virksomheten, også i sosiale medier. Et viktig skille går imidlertid mellom ytringer som framsettes på vegne av arbeidstaker, og ytringer som framsettes på vegne av bedriften. Ytringer på vegne av bedriften er det opp til arbeidsgiver å regulere. Det er med andre ord arbeidsgiver som bestemmer om noe skal sies på vegne av bedriften, og eventuelt hva som skal sies. Derimot står arbeidstaker fritt til å ytre seg på egne vegne. Her er det begrensningene som krever en særlig begrunnelse. Én slik begrensning er den ulovfestede lojalitetsplikten i arbeidsforhold. En ansatt må opptre i samsvar med arbeidsgivers interesser og lojalt fremme disse. For å anse en ytring som illojal, må minstekravet være at den skader eller kan skade arbeidsgivers interesser. Skadepotensialet ved at ansatte karikerer en viktig kunde, akselererer lett når talerstolen er sosiale medier.

Eksemplene ovenfor, med lærerne som verken blandet sin arbeidsgiver inn i nettdebatten eller trakk sin personlige mening inn i undervisningen, men likevel utfordret det verdisyn eller den verdinøytralitet, som arbeidsgiver ønsket å framstå med, byr på vanskeligere og mer prinsipielle avveininger. Et Google-søk på navnet til kundekonsulenten, fastlegen eller læreren, gir umiddelbar tilgang til vedkommendes deltakelse i all slags bloggdebatter og kommentarfelt, ikke bare for arbeidsgiver, men også for kundene, pasientene og elevenes foresatte. Er det ikke rimelig at denne digitale virkelighet - i lojalitetspliktens navn - må medføre begrensninger i arbeidstakers ytringsfrihet på nett? Eller er det tvert om arbeidsgiverne og deres kunder, pasienter og foresatte, som må innstille seg på større mental fleksibilitet? Det siste skulle eventuelt bety at selv om du nærmest påtvinges fullt innsyn i hva læreren på fritida måtte mene om makroevolusjon eller norsk innvandringspolitikk, så er dette noe du må tåle, så lenge vedkommende forholder seg lojalt til læreplanen.

Verken for ansatte eller deres arbeidsgivere tilbyr dagens rettskildebilde nødvendig forutsigbarhet for hvilke rettslige konsekvenser slike ytringer på internett bør få. Dette er ingen optimal situasjon, enten perspektivet er rettssikkerhet eller ytringsfrihet. Feltet er trolig lite egnet for lovregulering. Forutsigbarheten bør nok - og vil nok - komme gjennom domstolenes avveininger i konkrete saker.

Skrevet av: Thorkil H. Aschehoug, senioradvokat i Advokatfirmaet Grette DA og Vibeke Holm, advokatfullmektig, Advokatfirmaet Grette DA