Ansikter i uroens tid

LONDON (Dagbladet): Det likner et skjebnens lune når Hayward Gallery kan presentere en retrospektiv utstilling av Chuck Close, samtidig som The National Academy skilter med makeløse Rembrandt på plakaten og veggene. Likevel er nok møtet mellom 1600-tallmesterens selvportretter og Closes fotorealistiske ansikter fra vår egen tid et nøye planlagt tilfelle. Man så parallellen tidligere i år da London både viste Monets monumentale vannliljebilder og Jackson Pollocks naturlyriske kjempeflak.

  • Chuck Close fikk flere enn undertegnete til å måpe, da Harald Szeemann introduserte amerikanerens enorme, fotobaserte portretter på Documenta 5 i Kassel for 27 år siden. Det var starten på hyper-, super- eller sharp focus-realismens raske høykonjunktur i Europa, før de fleste av dens eksponenter etter noen år endte som regionale spesialiteter på USA-markedet. Close var - i likhet Richard Estes og Franz Gertzch - mer enn en dreven airbrush-illusjonist, og i hans malerisk maksimaliserte og nitid komponerte «pass-fotos» av seg selv, hans nærmeste familie og venner lå mye mer enn illusjonistisk virtuositet.
  • I likhet med salig Rembrandt van Rijn maler den tidligere abstrakte ekspresjonisten ansikter av sin tid, og hans selvportrett fra 1967- 68 med sigarettstumpen i munnviken sier mye om det kunstneriske selvbilde hos hans oppstigende generasjon. Det ser man også i hans venneportretter av samtidige kolleger som Brice Marden og Richard Serra, og hans noe eldre kunstnervenner Alex Katz og Robert Rauschenberg. De tidlige bildene går «close up» i mennenes buskete øyehår og skjeggrot, men de registrerer samtidig noe distansert og nervespent i blikk og minespill. I det sjeldent sterke portrettet av kona Nancy, med nesten angstridde åpne øyne og en blottet skeiv tannstilling, er det som om uroen overfor omgivelsene forplanter seg ned til hvert hårstrå.
  • For ti år siden ble Chuck Close rammet av slag. Det lammet ham fysisk, men ikke som kunstner. Penselen ble surret fast til den tidligere så stø hånda, og han grep til andre maleriske metoder. Portrettene gled ut av foto-optikkens fokus, men de anspente ansiktene fornemmes like sterkt stirrende fra myriader av innsirklete og prikkete farger. Og Close framkaller sine trekk som gjennom ruglete glass, lik en skjelvende George Seurat.