Ansiktet vi aldri glemmer

For to uker siden løp en glad, mørk unggutt rundt på Holmlia i Oslo. I går flagget alle norske skoler på halv stang da femtenåringen ble begravet. I dag vet vi alle hvem Benjamin Hermansen var.

Termometeret viser 11 kalde grader. Hele Oslo fryser. Likevel har nærmere tusen mennesker funnet veien til en teglsteinskirke på Holmlia nord i Oslo. Tre politibiler omringer parkeringsplassen. Jeg har blokk og blyant i veska. Jeg føler meg ganske liten som journalist.

BAK KIRKA STÅR EN NRK-BIL. Ved inngangen står en svart bil med kors på taket. Klokka er elleve, og kirka er allerede full. Det kommer mennesker fra alle kanter, tenåringer i trange bukser og platåjoggesko, fine fruer i pels, voksne menn i dress og frakk. Nesten ingen snakker. Når klokkene ringer, står flere ute i kulda, ikke bare journalistene, men alle som ikke får plass i ei kirke som aldri før har sett så mange mennesker. På hver side av døra står to hvite pappesker som tar imot penger til Antirasistisk Senter.

JEG BEGYNTE PÅ JOBB KLOKKA NI forrige lørdag. Jeg visste ikke at det var skjedd et drap før jeg kom inn i redaksjonen. Gutten het Benjamin og var 15 år. Alle snakket om nynazister, men ingen visste helt hva som hadde skjedd. Kartboka viste oss veien til Åsbråten, et stille lite senter på Holmlia. Det var kaldt denne dagen også, men på en annen måte. Det regnet. Rundt en liten snøborg sto en klynge med ungdommer samlet. De hadde vært der på natta, like etter at Benjamin ble drept. De snakket også om nynazister.

- Han kalte seg Baloo, sa en av guttene. De fortalte at Benjamin hadde vært syk dagen før, at han bare skulle ut en liten tur, at han fortsatt hadde på seg pyjamas da han ble drept. Ingen skjønte hvorfor. Ingen skjønner fortsatt hvorfor. Men Benjamin hadde afrikansk far. Det var da vi skjønte at dette drapet ville snu opp ned på Norge, at en femtenåring sannsynligvis var blitt knivdrept fordi han var mørkere i huden enn meg.

SNØBORGEN PÅ ÅSBRÅTEN ble større og større, og Spar-butikken gikk fort tom for blomster. En time seinere kom en av Benjamins kamerater bort til meg med et bilde i en konvolutt.

- Dette er Benjamin, sa han.

En pen, mørk smilende unggutt. Den dagen fikk drapet et fjes, også for oss journalister. I dag er Benjamins fjes blitt symbolet på alle de grumsete holdningene og brune tankene vi nok innerst inne visste fantes også i lille Norge, men som vi ikke har tort å ta fram og ta kollektiv avstand fra. Kanskje har vi gjemt oss bak hverandre. Søndag spurte en av ungdommene på Holmlia meg: «Hvorfor må det skje et drap før dere skriver noe?» Det er vanskelig å svare på. Jeg vet ikke. Og jeg vet ikke helt om jeg kan tenke meg hvordan det føles å bli omringet av journalister etter å ha mistet en av sine beste venner. Det har jeg aldri opplevd.

TORSDAG GIKK 40 000 mennesker i fakkeltog i Oslo for å vise sin avsky mot drapet på Benjamin. Men det måtte et drap til. Jeg gikk selv i fakkeltog, og det føltes både godt og vondt. Og jeg lurer på hvordan det må føles for Benjamins nærmeste familie. De har mistet Benjamin. Vi mistet uskylden. På Holmlia snakket jeg med en mor. Hun hadde fortvilt forsøkt å forklare sin 11 år gamle sønn at Benjamin ble drept fordi han var brun. Han sa bare: Men hvorfor, hvorfor? En 11-åring forstår ikke at en gutt som alltid smiler og er glad, kan bli drept fordi han er brunere enn oss vinterbleike nordmenn. Det forstår ikke jeg heller.

I KLASSEROMMET på Holmlia skole sto én pult tom forrige mandag. Det slo meg da jeg skrev det at det er slikt journalister skriver hver gang et ungt menneske blir drept. Kanskje fordi det er så vanskelig å finne ord i slike saker. Mange mennesker har ringt meg for å fortelle at det ikke er så lett å være norsk når du kommer fra et annet land eller har en annen farge. Den daglige dritten de opplever på bussen eller butikken, kan vi ikke skyve over på seks snauklipte nynazister, selv om det hadde vært så mye enklere.

KLOKKA 12.30 RINGER klokkene i Holmlia kirke igjen. Fingrene mine som holder blyanten er stivfrosne. Jeg skriver at Benjamins hvite kiste bæres ut av fire kamerater og to kvinnelige lærere. Det er merkelig stille. Benjamins mamma holder fast i biskop Stålsetts arm. Bilene utenfor kirken har fått kors på takene. Så bærer vennene Benjamin til hans siste ferd.