Anstrengt fra Brekke

Litt tannløs og triviell roman med en viss sosialhistorisk relevans.

BOK: Toril Brekkes «Brostein» er en frittstående fortsettelse av den historiske romanen «Sara» fra 2001, om Ålesunds første jordmor. Årets roman skildrer livet til jordmorens datter Sara og hennes datter igjen, Sanna.

«Brostein» følger Sara fra hun nygift og relativt fattig ankommer Trondheim i 1863, til hun og ektemannen femti år seinere er blitt et av byens mest velholdne og betydningsfulle ektepar. Omtrent som brustein for brustein legges i en vei, vokser ekteparet Mortensens handelsvirksomhet, familie og mengden eiendeler litt etter litt i løpet av fortellingen. Uten egentlig motstand går det meste bra i denne romanen.

Vi er i så måte ikke så langt unna triviallitteratursjangeren. Men i forhold til triviallitteraturen er boka knipen på dramatikk, romantikk og intriger. Konfliktene i romanen er trivielle og løser seg for lett: «Så fikk de sin straff. Og etterpå kunne de alle le.» «Brostein» er nok ment å være en viktig historisk roman, særlig når det gjelder å belyse kvinners posisjon og muligheter i forhold til menn. Men konfliktstoffet kommer i bakgrunnen for det trivielle, og turneres dessuten uten særlig dybde eller engasjement.

Som et stykke sosialhistorie har «Brostein» en viss verdi. Med rikelig tidskoloritt gir romanen et troverdig bilde av hvordan hverdagslivet kunne fortone seg for en kvinne på slutten av 1800-tallet. Beretningen er endatil ført i et tidsmessig språk: «Hun kunne det danske godt [...] Hun gjorde en mannsskjorte [...] [Rommet] trengte en vask. Sara så det og så det ikke, for møblene. De var fem.»

Jeg synes imidlertid ofte de gammeldagse formuleringene heller virker anstrengte og kronglete enn berikende.