Anstrengt og halvgod

Vinteren 1431- 1432 kom et venetiansk skip ut av kurs i Atlanteren. Etter å ha drevet omkring en måneds tid i full storm drev båten i land på øya Røst.

Etter 29 dager ble de funnet av lokale fiskere, men bare 11 av et mannskap på 68 overlevde og kom seg tilbake til Italia etter å ha blitt tatt hånd om av befolkningen på Røst i 3= måned. Om disse dramatiske hendelsene foreligger det to rapporter. Den mest kjente er skipskapteinen Pietro Querinis, som regnes som den eneste pålitelige skriftlige kilden til viten om livet nordpå på 1400-tallet. Historien har fascinert mange, og i Nord-Norge har den levd i manns minne helt fram til våre dager.

I «Historien om Norge» bruker Karsten Alnæs mange sider på å gjenfortelle historien. Nå er det Haavardsholms tur. I «Italienerinnen» danner beretningen om båtreisen, forliset og oppholdet på Røst utgangspunktet for en nåtidshistorie om et trekantforhold mellom en skuespillerfar, hans 19-årige sønn og farens 21-årige samboer.

Oppgjør

De to historiene løper parallelt, og Haavardsholm forsøker å trekke noen forbindelseslinjer, framfor alt på personnivå, uten å lykkes helt med det. Hovedtilknytningen ligger imidlertid i at alle de tre hovedpersonene antas å nedstamme fra det avkom som italienerne etterlot seg på Røst. Rent teknisk er samordningen av de to hendelsesforløp bestemt av at den unge Isak Mår, som arbeider som sjåfør og rekvisittmedhjelper under opptakene av en TV-film der faren, Daniel Mår (de gammeltestamentlige fornavnene har en viss symbolfunksjon i verket), har en av hovedrollene, drømmer om å lage en storfilm om båtreisen. Fortellingen om denne har således langt på vei form av Isaks gjenfortelling av Querinis beretning, utdypet av det han har hørt sin farfar fortelle, og diktet videre på av ham selv.

Far og sønn har bodd sammen siden foreldrene ble skilt da Isak var tolv år, og forholdet mellom faren og sønnen, som alltid har sett opp til sin far, i alle fall som skuespiller, har hele tida vært noe anspent. Daniel er en klassisk Don Juan-type som gjør suksess hos damene med sin geriatriske sjarm, og da Isak forelsker seg i den siste i rekken, den svarthårede Eivor, som Isak i sitt stille sinn kaller «italienerinnen», er det duket for et endelig oppgjør mellom far og sønn - ikke minst fordi Eivor spiller opp til Isaks tilnærmelser, om enn på tvetydig vis. Konflikten topper seg i en avslutningsscene så melodramatisk at det oser triviallitteratur lang vei. At både den dypt egosentriske faren og den lune- og temperamentsfulle nordlandsdamen likner mer på ukebladklisjeer enn på troverdige litterære skikkelser, bidrar ikke til å bedre inntrykket. I sannhetens navn skal det sies at Haavardsholm har bedre tak på hovedpersonen Isak. Han er da også den eneste som er skildret innenfra.

Anstrengt

Språk og framstillingsform er en sak for seg selv. At den knappe og overveiende sceniske skrivemåten som anvendes i gjenfortellingen av Querinis reise, er bestemt av at den er tenkt som et filmmanus (som rett nok foreløpig bare eksisterer i hodet på Isak), er greit nok. Men denne skrivemåten smitter også over på det øvrige, og den korthogde stilen (som sannsynligvis er tenkt å øke spenningen og fortette dramatikken) virker til tider temmelig maniert, ikke minst fordi forfatteren setter avsnitt så hyppig at hele boka likner mer på et synopsis til en spillefilm enn det likner på en roman. Det ligger derfor snublende nær å tro at forfatteren har filmambisjonene til felles med sin hovedperson.

Som roman betraktet virker «Italienerinnen» anstrengt og krampaktig snarere enn ledig og forløst. Men helt feil i døra går ikke Haavardsholm. Til det er han en altfor proff forfatter. I hans store og mangesidige, men ujevne forfatterskap plasserer imidlertid årets roman seg i den svakere enden av skalaen.