Anstrengt tullballeri

Svak og forvirrende «eventyrsamling» med tekster som vimser hit og dit.

De fem tekstene i Nyquists siste bok presenteres som eventyr for voksne, inspirert av så vel folkeeventyr som kunsteventyr (H.C. Andersen), som det heter på smussomslaget. Det er rett og riktig nok, men for å være ærlig syns jeg Nyquist gjør en dårlig figur som eventyrforteller.

Plankekjøring

Få om noen nålevende norsk forfatter er benådet med en slik overflod av fantasi som Nyquist, og han har gitt oss mang en gledesstund i årenes løp. Men av og til, som her, går det over stag, og da blir det bare anstrengt tullballeri av det. Ikke er det morsomt, og ikke gir det noen særlig mening heller, og i den grad det gir mening, så er den temmelig flat og anstrengt, som i det første eventyret, «Hvite sigarer», der sigarene har karakter av «pars pro toto»-figur for en type rikinger som forfatteren med god grunn har fått i vrangstrupen, men der valget av stilfigur ikke bidrar til å gi verken teksten eller satiren det løft som skal til for at det skal bli bit i den.

Fantasteriet til tross så er dette plankekjøring. Et hakk bedre er «Trærne i Bygdøy allé», ikke fordi Nyquist lar trærne forlate gata i protest mot menneskene som har skitnet til byen med biler og eksos - den ideen har Nyquist brukt før - men fordi den akkompagnerende historien om leiligheten som fylles opp av sjokkerte mennesker mens fruen i huset tvinges til å skrelle stadig flere poteter og steke stadig flere flyndrepanetter, er både sprelsk og burlesk i god, gammel Nyquist-stil.

Ender med clash

De tre andre «eventyrene» er det fristende å forbigå i taushet. De er skrevet med harelabb og vimser hit og dit etter den frieste av alle frie assosiasjonsmetoder. Motivene med den gamle mannen som leter etter en stemmegaffel til bassen sin slik at prinsessen skal få danse, og med den unge gutten som nekter å kamme seg og ender opp med et kråkereir på toppen av hodet, er ikke uefne, men novellen de opptrer i henger ikke på greip som tekst betraktet. Og historien om musa og pinnsvinet som sitter under bordet og spiser smulene fra de rikes bord, mens de lytter til de tre kapteinene og deres kjærester som spiser seg smellfeite og bare er opptatt av glitter og fjas, er det heller ikke særlig stas med.

Den svakeste og mest forvirrende av alle er tittelnovellen. Problemet med både denne og de andre er at Nyquist forsøker å holde sin frie assosiasjonsmetode ved hjelp av eventyrets stramme komposisjonsprinsipper - uten å lykkes med det. I stedet ender det med et clash som det dessverre slår få gnister av.