Bør elever ses på som profesjonelle konsertpianister som etter ti tusen timer med intens øving har lyktes i å bli feterte stjerner og framfører sitt mesterverk til stor applaus foran et kresent publikum, eller er de som fleste av oss – stort sett ganske alminnelige mennesker?

Ansvar for egen læring var i mange år mantraet som styrte skolen. Og en så på elevene som rasjonelle aktører på evig jakt etter intenst skolearbeid og best mulig resultater. Elevene skulle ikke i noe fag vurderes etter den daglige innsatsen, og om de i det hele tatt møtte opp på skolen var mindre viktig. De skulle vurderes etter hvordan de gjorde det på tentamen.

Legg så til at en i løpet av relativt kort tid pøste en kvart million datamaskiner inn i skolen uten å gi noen opplæring av oss lærere når det gjaldt hvordan datamaskinene best skulle brukes i undervisninga, og heller ingen plan for bruken, gjorde databruken obligatorisk i alle fag, og du har oppskriften på merkbart dårligere resultater. Hvilket vi også fikk.

Innlegget om elever som profesjonelle konsertpianister sto i Aftenpostens aftennummer i 2011 (8. september) og er skrevet av en ansatt i Utdanningsdirektoratet. Det forteller mye om hvordan en tenker i direktoratet. Etter hvert ble Utdanningsdirektoratet også en stat i staten – og en slags gjøkunge som forsøkte å dytte alle andre ut av redet.