Ansvar for Israels atomvåpen

Beskyldninger om at jeg er medansvarlig for at Israel fikk tid til å skaffe seg atomvåpen er uten dekning, skriver Annæus Schjødt som forsvarte to av de seks tiltalt under Lillehammer-saken

I DAGBLADET

15. september hevdes det i artikkelen «Et tungt ansvar» at jeg er medansvarlig for at Israel fikk tid til å skaffe seg atomvåpen, ved at jeg gikk til justisministeren og utenriksministeren med anmodning om at de skulle sørge for at at sensitive opplysninger i Lillehammer-sakens dokumenter ikke ble tilgjengelige for offentligheten. Det dreiet seg om uttalelser i tiltalte Dan Ærbels forklaringer til politiet hvor han hadde vært inne på «forhold som streifet Israels muligheter for å skaffe seg nødvendige råvarer til produksjon av atomvåpen». (Mange liv s. 178). Jeg tok underhånden opp spørsmålet med mine medforsvarere og med statsadvokaten om disse bevislighetene hørte hjemme i den saken som var til behandling av Eidsivating lagmannsrett. Tiltalebeslutningene gjaldt drap av en marokkaner, benyttelse av falske pass og fremmedspionasje, men ikke noe som hadde med atomspørsmål å gjøre. Det var almindelig enighet mellom påtalemyndigheten og forsvarerne at sidespørsmål av den art Ærbel hadde vært inne på i sine politiforklaringer, ikke hørte hjemme i rettssaken, og samtlige parter innrettet seg på det.

JEG ANSÅ

det imidlertid som et faktum av viktighet at mulige opplysninger som tangerte storpolitiske forhold, befant seg i sakens dokumenter, og oppfattet det som en forpliktelse å gjøre den norske regjering oppmerksom på det, slik at den kunne sette i gang de tiltak den måtte finne berettiget. Det fikk være Regjeringens affære å ta eventuelle forholdsregler, eventuelt å sikre at angjeldende dokumenter ble undergitt forsvarlig behandling. Jeg ville ansett det som svikt fra min side om jeg ikke hadde handlet som jeg gjorde. Den dag idag, noen-og-tredve år senere, fastholder jeg at det var ansvarlig handling å gjøre vår regjering oppmerksom på Dan Ærbels politiforklaring. Dermed var spørsmålet om behandling av disse muligens storpolitiske papirer bragt ut av mine hender og over til de norske politiske myndigheter. Dagbladet antar at jeg har hindret - eller rettere har medvirket til å hindre - at Israels atomprogram ble kjent allerede i 1974. Videre påstår avisen uten skygge av dekning, at regjeringen til Trygve Bratteli hindret at «det superhemmelige israelske atomvåpen-programmet» ble avslørt allerede i 1974 «før de israelske myndighetene hadde rukket å skaffe seg et arsenal som idag teller et par hundre atomladninger». Den måten dette skjedde på, skulle være ved at regjeringen ikke lot «rettsaken mot de israelske Mossad-agentene som medvirket til å likvidere Ahmed Bouchiki i Lillehammer i 1973, få gå sin lovbestemte gang uten politisk påvirkning». Dette er renspikket vrøvl.

DET SOM SKJEDDE

var at jeg gjorde to statsråder oppmerksom på at det i dokumentene i en straffesak der jeg var oppnevnt som forsvarer, fantes opplysninger av mulig sensitiv storpolitisk karakter. Det var aldri tale om inngrep fra regjeringens eller enkelte statsråders side i den løpende straffesak - noe slikt var ikke en gang mulig, ikke under den daværende og heller ikke under den någjeldende straffeprosesslov. Storpolitiske spørsmål hørte ikke hjemme i den straffesaken som var under behandling. Vår oppgave var å behandle et mord som var begått i Lillehammer 23. juli 1973 og forhold i direkte tilknytning til det, intet annet eller mer. Derfor reagerte aktorat og forsvarere på samme måte - storpolitikk hører ikke hjemme i denne rettssaken! Hadde vi åpnet for drøftelse av israelske atomspørsmål, regner jeg med at vi straks ville blitt stoppet av Retten. Hadde statsadvokaten eller forsvarerne gitt seg inn på en slik galei, ville vi ha forsømt vår oppgave i denne store straffesaken.

DET ER SØRGELIG

å måtte konstatere at Dagbladet ikke har forstått hva som foregikk når det i slutten av inseratet hevdes at «riksadvokaten, justisministeren, utenriksministeren og statsadvokaten som aktorerte i Lillehammer-saken, alle bidro til å korrumpere rettsaken mot de skyldige bak drapet på Ahmed Bouchiki, og til å beskytte Israels atomvåpenprogram». Hvilke tåkeskyer beveger avisen seg i når den forteller leserne at saken ble korrumpert? Tvert imot, den var stramt regissert etter gjeldende norsk lov, ikke som noe politisk sensasjonsskuespill, men innenfor de rammer lov og tiltalebeslutning fastla. Heller ikke personlig ser jeg noen grunn til å føle «tungt ansvar» for noe av min direkte eller indirekte medvirkning i saken. Men Dagbladet bør vel føle seg beskjemmet over å ha gått ut til sine lesere med så stor fallhøyde. Kanskje Dagbladet av dette vil lære at det alltid er en fordel å kjenne fakta i den saken man kaster seg ut i! Beskyldninger uten dekning i virkeligheten er aldri imponerende. Til slutt bemerker jeg: Grunnen til at Jens Chr. Hauge anbefalte den israelske ambassadør å henvende seg til meg, var ikke min krigsinnsats (som aldri tidligere har kvalifisert meg til karakteristikken «krigshelt») eller militær kontakt under eller etter krigen. Det skyldtes det enkle forhold at jeg i en tidligere sak vi hadde samarbeidet i (nemlig Løberg-saken i 1969/70), hadde gjort en skikkelig jobb som advokat.