Ansvar for overgrep

Advokat Gro Hillestad Thune (Dagbladet 21. og 29. april) vender sin kritikk av overgrep i psykiatrien «nedover» mot pleierne. Overgrep beskrives nesten som et pedagogisk problem der den mest aktuelle løsning er at personalet trenger opplæring i menneskerettighetsspørsmål og positive mellommenneskelige holdninger: «Vi trenger pleiere med et aktivt, engasjert forhold til de etiske prinsipper som ligger til grunn for menneskerettighetene.»

Mange eksempler i nåtid og fortid viser at det er pleiere som opptrer moralsk forbilledlig moralsk og ikke psykiatere, psykologer og makthavernes jurister. Det er nok å nevne Juklerødsaken der legenes sensur av ytringer og restriksjoner i bevegelsesfriheten til Juklerød ikke ble akseptert av enkelte innen personalet. Psykiaterne på Gaustad sykehus straffet Juklerød med til sammen 1163 dager utgangsnekt med brev- og besøksforbud fra avdelingen som han var innesperret i. Det var sykehusets mest isolerte avdeling med kastrerte og lobotomerte innlagte som levde under svært uverdige forhold med lite omsorg og pleie. Men enkelte av personalet fikk god kontakt med mennesket Arnold Juklerød og reagerte på den umenneskelige behandlingen som legene hadde beordret og som kontrollkommisjonen gikk god for. Pleiere som viste medmenneskelighet ble uglesett i øverste del av sykehushierarkiet der professorer i psykiatri med flere etikk-kurs befant seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har mottatt flere henvendelser fra pleiere som uttrykker maktesløshet ved tvangsbruk. De er redde for å si fra. De frykter trakassering, å miste jobben og stempling som medfører yrkesforbud.

Innlagtes protester mot tvangsinnleggelse blir tolket som tegn på at tvangsvedtaket var rett, og dette kan av det psykiatriske personalet oppfattes som mangel på sykdomsinnsikt og manglende realitetsorientering. Et eksempel er tvangsinnleggelsen av en ung kvinne og hennes protest mot denne med krav om bistand fra menneskerettsorganisasjonen FAMPO. Kvinnen avviste tilbud om å klage til kontrollkommisjonen. I pasientjournalen til kvinnen kan man lese følgende: «Etter at hun fikk forklaring på at hun kunne klage til kontrollkommisjonen, nekter hun for at hun vil gjøre dette fordi hun ikke stoler på det offentlige, men vil få adressen til en privat organisasjon som kan forsvare hennes interesser». Fire dager seinere ble det rapportert følgende i journalen: «Hun vil ikke klage til kontrollkommisjonen, fordi de er en del av samme systemet som resten av oss».

Få dager etter henvendte kvinnen seg pr. telefon til leder av FAMPO, Dag Hiåsen, som på kvinnens vegne skrev til den aktuelle kontrollkommisjon der grunnlaget for innleggelsen ble bestridt og med presisering om at kvinnen skulle ha seg frabedt representasjon av advokat oppnevnt av kontrollkommisjonen. Leder av kontrollkommisjonen henvendte seg til sin advokat. Den tvangsinnlagte kvinnen representert ved FAMPO, fikk tilbakemelding om at kommisjonen likevel hadde oppnevnt egen advokat til å representere henne. Denne kommisjonsoppnevnte advokaten rettet et sterkt angrep – mot FAMPO. Advokaten skrev følgende: «Hun har etter vår samtale på ny konferert med organisasjonen FAMPO, og skal der ha fått beskjed om at hun ikke skal la seg bistå av advokater som er oppnevnt av de ’som arbeider for systemet’». Advokaten la til: «For egen regning og med min erfaring fra ulike former for arbeid med mennesker med psykiske lidelser, har jeg fått det bestemt inntrykk at klienten er viljeløst manipulert og feilinformert fra nevnte organisasjon».

Kontrollkommisjonens formann ville ikke gi slipp på sin advokat og påklaget dette til Statens helsetilsyn.: «Kontrollkommisjonens leder ba meg likevel fortsette å forsøke å ivareta hennes interesser i klagesaken, noe jeg gjorde ved å delta, og å prosedere hennes sak i kontrollkommisjonens møte».

Dette tilfellet viser at retten til selv å velge advokat eller fullmektig ikke er en selvfølge for tvangsinnlagte i norsk psykiatri.

Klageadgangen for innlagte i psykiatrien er stort sett illusorisk, da vedkommende allerede er diagnostisert som alvorlig sinnslidende (psykotisk). Det den syke deretter måtte foreta seg i form av henvendelser til kontrollkommisjonene, vil lett kunne bli oppfattet som utslag av sykdommen. Det kan fortone seg nytteløst å forsøke å protestere. Muligheten til å forutberegne sine rettslige interesser er minimale. Rettssikkerhet blir først og fremst et spørsmål om å hindre innleggelser mot pasientens vilje.

Alternative ordninger bør tvinge seg fram. En mulig ordning er domstolsbehandling med modell fra strafferetten, der det må føres bevis fra ulike parter om det foreligger «alvorlig sinnslidelse». Forsvareren vil da kunne føre vitner som kjenner andre sider ved tiltaltes personlighet enn de psykiateren kjenner til. Avgjørende for at en slik ordning kan fungere er at det skapes samarbeid og allianser med personer, grupper og foreninger som ikke er knyttet til maktapparatet.

Overgrep i psykiatrien er først og fremst grunnleggende systemsvikt som omfatter, rettsvesen, kontrollkommisjoner, helsemyndigheter, politiske instanser, psykiatriens medisinske paradigme og de mektige profesjoner (psykiatere). Det hjelper lite med kurs og å sparke nedover mot pleiere som stort sett følge ordre fra oven.