Ansvar og omsorg

SAMFUNN: Rusproblemer, prostitusjon, kriminalitet og tigging er evige fenomener knyttet til enhver sivilisasjon. Det er naivt av Erling Lae å tro at disse problemene kan løses en gang for alle, mener Rune Gerhardsen.

Byrådsleder Erling Lae melder seg på i den viktige diskusjonen om personlig ansvar i Dagbladet, som Torbjørn Røe Isaksen startet tidligere i sommer. Her gjør Lae seg betraktninger om det personlige ansvar og sparer ingen, verken den kriminelle, prostituerte, narkomane eller tiggeren. Jeg deler de betraktningene han gjør, unntatt én. Laes formål med artikkelen er nemlig å skape inntrykk av at den politiske høyresiden er opptatt av det individuelle ansvar, mens venstresiden ikke er det. Det lukter valgkamp av slike betraktninger, og det er lov. Men jeg synes kanskje en byrådsleder burde være mer opptatt av å være samlende omkring slike vanskelige politiske saker, enn å skape motsetninger, særlig når det ikke er grunnlag for dem.

DET ER 15 ÅR siden jeg selv trakk opp en debatt om forholdet mellom misforstått velvillighet og individuelt ansvar. Det kostet mer å si noe om det da enn nå. På det tidspunkt satt Høyres politikere musestille for å se hvordan det gikk. Det gjorde ikke noe, men jeg synes faktisk det blir for drøyt at Lae stempler oss på venstresiden som «forsorgspolitikere» når et såpass kraftig utspill nettopp kom fra Arbeiderpartiet. Blant sine eksempler nevner Lae at arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen nylig krevde at sosialhjelpsmottakere må «stå opp om morran.» Men Laes poeng er at det kom enkelte reaksjoner fra SV-hold, ikke at det var en statsråd fra Arbeiderpartiet som sa det. Litt lite romslig, Lae?

Artikkelen fortsetter under annonsen

ET AV DE ALLER FØRSTE politiske slagord arbeiderbevegelsen formulerte var «Gjør din plikt, krev din rett.» Legg merke til rekkefølgen. Først var det plikten; det skulle skapes et resultat. Når resultatet forelå, skulle det fordeles rettferdig. De velferdsordningene som etter hvert kom, ble alle bygd i denne tradisjonen. Arbeidsledighetstrygden skulle sikre tilværelsen for dem som ble stående uten arbeid. Men den arbeidsløse skulle også være på hvileløs jakt etter nytt arbeid, og dersom de fikk tilbud om, eller ble tilvist arbeid, hadde de plikt til å ta det, selv om det var langt fra ønskejobben. Dette bør fortsatt være grunnlaget for våre sosiale ordninger, selv om det kan være vanskelig å rendyrke, fordi det alltid vil være noen som ikke anerkjenner plikten. Derfor burde vi som gjør det, anstrenge oss mer for å finne løsninger vi kan samles om.Det er viktig å diskutere hva som skal være verdigrunnlaget i det norske velferdssamfunnet, og jeg synes det er fint at Erling Lae er enig i de betraktninger om personlig ansvar jeg trakk opp for 15 år siden. Jeg har egentlig ingen vesentlige innvendinger til det han skriver, selv ikke der han selv mener han er dristig. Men det viktige, og ikke minst det vanskelige, er å finne ut hva slags tiltak som hjelper og som dessuten er i pakt med verdigrunnlaget. Det er naivt å tro at de problemene Erling Lae omtaler kan løses en gang for alle. Rusproblemer, prostitusjon, kriminalitet og tigging er evige fenomener knyttet til enhver sivilisasjon. Det realistiske vil ikke være å finne den endelige løsning, men heller strekke oss mot tiltak som hjelper, og følgelig gjør problemene mindre. Dessuten må vi anstrenge oss for å leve klokest mulig med de sosialpolitiske dilemmaer vi sliter med. Det er her Erling Lae kunne gjøre en bedre jobb om han snarere medvirket til å fremme felles holdninger enn til å påstå at høyresiden er bedre enn venstresiden til å løse noe som ikke kan løses. Ingen behøver å tigge i Norge. Derfor bør vi være enige om tiltak som medfører at ingen gjør det. Internasjonale tiggerligaer bør stanses og sendes hjem. Andre tiggere bør følges opp individuelt og gis andre muligheter enn å tigge. Poenget er at restriksjonene mot tigging må kombineres med hjelpetilbud.Kriminaliteten i Oslo er mangfoldig. Akkurat nå er det gjengkriminaliteten og voldsbruken som bekymrer mest. Vi bør sammen legge et enda større trykk på politiet for å rulle opp sakene og uskadeliggjøre gjengene. Det er interessant å se hvordan den intense satsingen i Nokas-saken faktisk førte til at politiet pågrep de aller fleste, og at vi ikke har hatt tilsvarende ran siden. En like sterk innsats overfor gjengene i byen kan også gi slike resultater. Dessuten har jeg vanskelig for å begripe at vi ikke kan forby salg av kampvåpen. Kjøkkenkniver, fiskekniver og tollekniver hører norsk dagligliv til, og må selvsagt være tilgjengelige, men det finnes ikke en eneste god grunn til å tillate salg av drapskniver. Når det nå reiser seg sterke krefter mot spilleautomater, mener jeg det er enda større grunn til å reise en opinion mot salg av kampvåpen. Og så kunne vi erklære Oslo som våpenfri sone, og følge det opp.

RUSPROBLEMENE HAR ingen enkle løsninger. En god begynnelse er å betrakte rusavhengighet som en sykdom, og behandle det som det. Selvsagt vet jeg at det er en selvbestemt sykdom, men det gjelder andre sykdommer også. Røykeren vet at det hun driver med er skadelig, men mange fortsetter likevel, og helsevesenet står klar når skader og sykdommer melder seg. Og mang en personalsjef kan bekrefte at bedriftsfotball gir både skadefravær og sykemeldinger. Jeg har lenge hevdet at behandlingskøen for narkomane som selv ønsker behandling er den dummeste køen vi har. Dessuten bør vi i større omfang bruke anledningen vi har til å dømme narkomane til behandling snarere enn til straffer og bøter. Dessuten hadde det vel ikke vært så dumt å finne ut noen steder, både innendørs og utendørs, der de narkomane kunne ha et tilholdssted til minst mulig sjenanse for andre. Hittil har vi fortrinnsvis vært opptatt av hvor de ikke skal være. Jeg er enig i at det er en del steder de ikke bør være, og at vi som by må være tydelig på det. Man da må vi også ha politisk kraft til å løse den vanskelige oppgaven med hvor de skal være.

DE TANKENE jeg har gjort meg her, ligger alle innenfor den politiske tradisjon som kombinerer individuelt ansvar med samfunnets omsorg, og som jeg mener det norske velferdssamfunnet er bygd på. Problemet oppstår når aktørene i debatten grupperer seg i to leire, den ene som understreker det personlige ansvaret, og den andre som ikke har tanker for annet enn krav til offentlig innsats. Jeg går ut fra at Lae ikke vil være fløypolitiker i denne sammenheng, men heller anstrenge seg for å finne fram til tiltak som hjelper, og som bygger på et verdigrunnlag som kombinerer personlig ansvar og offentlig omsorg. Jeg tror til og med det ville være verdifullt å finne samlende løsninger på en del av disse spørsmålene. Jeg vil ikke se bort fra at også velgerne ville sette pris på det.