GJØRE SEKKEN STØRRE: Iveren etter å motarbeide ødeleggende seksuelle overgrep kan ha problematiske konsekvenser. Hvis voldtektsloven skulle bli endret, kan den bli brukt om situasjoner der den ikke hører hjemme. Foto: Terje Pedersen / NTB / Scanpix.
GJØRE SEKKEN STØRRE: Iveren etter å motarbeide ødeleggende seksuelle overgrep kan ha problematiske konsekvenser. Hvis voldtektsloven skulle bli endret, kan den bli brukt om situasjoner der den ikke hører hjemme. Foto: Terje Pedersen / NTB / Scanpix.Vis mer

Ansvar og overgrep

En mulig endring i voldtektsloven virker rimelig ved første øyekast, men kan ha nifse konsekvenser.

Kommentar

Voldtekt er alltid vanskelig: En forbrytelse som er invaderende og ødeleggende, og samtidig krevende både å bevise og bekjempe. Iveren etter å straffe alle former for overgrep, og stille de skyldige til ansvar, kan imidlertid ende opp med å favne for vidt, og gå utover rettssikkerheten og ramme noen som ikke har rimelig grunn til å se på det de gjør, som et overgrep. Denne våren har vist frem noen slike kuperte grenseområder i voldtektsdebatten der det bør ryddes opp.

Et eksempel er situasjonene som advokatene Unni Fries og Elisabeth Myhre satt søkelyset på i Aftenposten: Tilfeller der to svært fulle personer ender opp med å ha sex, og den ene av dem kan anklages for voldtekt for ikke å ha forstått at den andre var for full til å samtykke — selv om øynene til den andre var åpne og kroppen aktiv. Dette innebærer i praksis at de to kan ha vært omtrent i samme tilstand, men at den ene får det fulle ansvaret for situasjonen — også strafferettslig.

Et annet er diskusjonen på kammerset om hvorvidt voldtektsloven skal endres i retning av en såkalt «samtykkeregulering», et forslag den forrige regjeringen overlot til sine etterfølgere. En endring vil innebære at voldtekt defineres som «seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til handlingen». Det høres i utgangspunktet rimelig ut, men det er en ordlyd som kan ha nifse konsekvenser. Konstituert statsadvokat Thomas Frøberg er blant dem som har pekt på at en endring i loven vil gjøre anvendelsesområdet til voldtektsparagrafen mer usikkert enn nå. Regjeringen har utsatt å ta stilling til forslaget. De bør avvise det.

Dagens lov er rettet mot de som skaffer seg sex gjennom vold eller trusler, eller ved å utnytte noen som er bevisstløse eller ute av stand til å motsette seg. Det kreves normalt ikke bevis for at offeret skal ha kjempet mot rent fysisk. Den som fryser til eller blir passiv i møte med en truende overgriper, omfattes også av loven slik den er. Det finnes vern mot å bli utnyttet i et tillitsforhold eller myndighetsforhold, eller om man er psykisk eller mentalt underlegen den andre. Det er vanskelig å se for seg hvem som får ytterligere hjelp av at paragrafen endres.

Derimot er det ikke vanskelig å se for seg hvem som kan få urettmessige problemer: De som kommer ut av et ikke så vellykket seksuelt møte der kommunikasjonen har vært ullen. En omformulering av loven vil føre til at det skaker i rettssikkerheten til den som blir anklaget for voldtekt. For hvordan skal du kunne bevise at samtykke fant sted?

Det er FNs kvinnekommisjon som har anbefalt Norge å legge større vekt på samtykke i voldtektslovgivningen. Anbefalingen er i slekt med den amerikanske «ja betyr ja»-kampanjen, som har lykkes i å endre retningslinjene ved en rekke amerikanske universiteter og lovene i flere stater. De som står bak kampanjen har ment at «ja betyr ja» bør erstatte det gamle mantraet «nei betyr nei», at taushet ikke bør regnes som samtykke, og at et samleie bare bør være juridisk akseptabelt hvis begge partene har gitt uttrykt tillatelse til å gå videre. Ifølge Californias nye lov må den uttalte bekreftelsen være «vedvarende gjennom hele» den seksuelle handlingen. Innvendingene mot denne lovgivningen er nettopp bekymringer for rettssikkerheten.

I den norske voldtektsdebatten har Marianne Sætre, sosiolog og strategisk analytiker ved Oslo politidistrikt, vært ute og påpekt at en av grunnene til den høye henleggelsesprosenten i voldtektssaker, er at en rekke anmeldelser viser seg ikke å falle under lovens definisjon av voldtekt. Den som anmelder, gjør det i god tro. Men iblant, har Sætre skrevet, dreier det seg om tilfeller av «forsinket grensesetting», for eksempel at den som anmelder har blitt med på en opplevelse som etter hvert har blitt opplevd som fornedrende, og kalt det voldtekt.

Det er uheldig om det blir flere slike saker i et allerede presset system. Den som vil ta voldtekt som forbrytelse alvorlig, og jobbe for å bedre oppklaringsprosessen, må også ha interesse av at det skilles klart mellom ubekvemme opplevelser og ufin oppførsel på den ene siden, og ulovlige handlinger på den andre.

Dette er et felt som trenger tiltak. Rapporten som også ble lagt frem av den forrige regjeringen, vitner også om at det fremdeles finnes utbredte holdninger om at en kvinne har delansvar for voldtekt hvis hun er lettkledd eller flørtete, eller har blitt med noen hjem. I 2016 burde det være innarbeide det som en selvfølge i de som vokser opp at en kvinne alltid skal kunne trekke seg fra en seksuell situasjon, når som helst og hvor som helst.

Hanne Kristin Rohde, tidligere leder for Oslo-politiets sedelighetsseksjon, har fortalt om saker der unge menn forgriper seg på sovende eller bevisstløse jenter uten å skjønne at det er de de gjør, fordi de har en forkjært oppfatning av hva som er samtykke: Kanskje dulter de borti jenta for å få en lyd de kan tolke som et ja, før de går videre. Det vitner om at det er mange som fremdeles må lære hva det faktisk vil si å være deltagende i en seksuell handling. Men det er da også en type overgrep som allerede er beskrevet i lovteksten slik den er i dag.

Og dette er også noe som er viktig å lære både menn og kvinner som står på terskelen til den vanskelige voksne seksualiteten: At de kan og må si nei hvis de ikke vil ha sex, at de skal forvente og forlage at dette respekteres. De bør rustes til å lytte til sin egen magefølelse og til å stå imot press og bønner. De bør lære at det alltid er greit å si nei, ikke at det ikke betyr noe om de ikke har sagt det, fordi de er voldtektsofre dersom de ikke har sagt ja — for å sette det på spissen. Å være seksuelt kompetent innebærer å kunne ta ansvar, for seg selv og for andre.

Se for deg et samleie der den ene er ambivalent, lar det skje, misliker det underveis og angrer etterpå. Det er ikke en uvanlig erfaring. For mange er det nettopp slik de lærer å sette tydeligere grenser neste gang. Hvis voldtektsdefinisjonen blåses opp, hvis ubehagelige eller ulne seksuelle opplevelser der partene ikke har gitt eksplisitt uttrykk for at de vil fortsette underveis, kan falle under lovens definisjon av voldtekt, kan den ene parten bli gjort til voldtektsforbryter hvis den andre ombestemmer seg underveis, eller brenner inne med en motvilje som aldri blir kommunisert.

I dette ligner seksualiteten andre områder av livet: Hvis du har hatt en negativ opplevelse, er det ikke gitt at noen har forbrutt seg mot deg. Noen ganger er det om å gjøre å få forvirrede og skyldbetyngede ofre til å innse at de er nettopp ofre. Andre ganger er det viktig å passe på at de som feilaktig tror de er ofre, ikke gjør det.

Voldtektsdebatten bærer ikke alltid i seg en realistisk forståelse for at seksuelle situasjoner nærmest i sin natur er spenningsfylte, skiftende, og ladet med indirekte kommunikasjon. Det er ikke et felt der en kan forvente at det som har skjedd, har en utvetydig signatur fra de involverte. Derfor må den som skal skjelne og dømme i disse sakene, ha oppmerksomheten ikke bare på ubehaget til den som føler seg forulempet, men også på hva som var rimelig for den andre parten å anta. Det er en vesentlig del av det nødvendige, systematiske arbeidet mot alle seksuelle forbrytelser.