HVOR VAR MEDANSVARET?: Flere framtredende personer fornekter sine tidligere tette vennskapsbånd til den joviale og karismatiske eksordføreren Rune Øygard. Slik forsøker de febrilsk å distansere seg enda mer fra sitt menneskelige medansvar», skriver Gangdal. Foto: John T. Pedersen
HVOR VAR MEDANSVARET?: Flere framtredende personer fornekter sine tidligere tette vennskapsbånd til den joviale og karismatiske eksordføreren Rune Øygard. Slik forsøker de febrilsk å distansere seg enda mer fra sitt menneskelige medansvar», skriver Gangdal. Foto: John T. PedersenVis mer

Ansvar og skyld - og medansvar

Har vi ikke et ansvar for å hjelpe hverandre med å utøve dette ansvaret for våre gjerninger og misgjerninger? Både i Øygard-saken og Christoffer-saken har slikt medansvar vært fraværende.

Debattinnlegg

«Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist, hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?» Slik innleder og avslutter Jens Bjørneboe diktet Mea Maxima Culpa (Min store skyld) i skuespillet Fugleelskerne fra 1966. Det handler om svik og dobbeltmoral. Ansvar og skyld er to av de tyngste børene som hviler på menneskets skuldre. Kanskje er det derfor de to begrepene stadig er gjenstand for mange misforståelser. Kan en person være skyldig uten å være ansvarlig? Ja, sier domstolene når de finner at gjerningspersonen er mindreårig eller utilregnelig. Det betyr at vedkommende er skyldig faktisk sett, men ute av stand til å ta ansvar for sine handlinger.

Kan noen være ansvarlige uten å være skyldige? Det er å trekke det for langt, sier flere av de som har anmeldt og kommentert boka «Ikke si det til noen», som handler om Rune Øygard og den unge jentas opplevelse av forholdet til ham. De skeptiske kommentarene baserer seg på følgende: «Øygard må selvsagt selv bære ansvaret for det han har gjort, enten han vil eller ikke. Men hvilket ansvar har alle skredderne som bidro til å skape dette moderne eventyret om keiserens nye klær?»

Dette trenger åpenbart en utdyping: Hvordan får en mann så mye makt at han i praksis styrte kommunen etter eget forgodtbefinnende? Hvordan kan han bygge det ene luftslottet etter det andre, og få alle til å tro at han har skapt en kjempesuksess? Hvordan får han til slutt et handlingsrom som er så stort, og en dømmekraft så liten, at han kan begå straffbare handlinger mot et barn gjennom nesten to år? Slikt er selvsagt ikke én manns verk. De færreste av oss lever i et vakuum. Det gjorde i alle fall ikke ordfører Rune Øygard med hans fenomenale lokale og nasjonale nettverk. Bare i 50-årslaget hans våren 2009 var det 124 gjester, hvorav flertallet ble karakterisert som gode venner eller nære relasjoner. Var det ingen av disse som begynte å legge merke til at det var et misforhold mellom hva Øygard lovet, og hva han faktisk holdt? Var det ingen som stilte spørsmål ved hans nesten eneveldige maktposisjon og manipulerende lederstil? Og når han stadig hadde med seg den samme ungjenta i jobbmøter og forklarte hennes passive mobiltastende tilstedeværelse med interesse for politikk og stort omsorgsbehov; var det ingen som syntes det var litt merkelig?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har fått bekreftet at det var det. Mange i kretsen rundt Øygard har sagt at «brikkene falt på plass» da det ble kjent hva slags forhold han hadde til den unge jenta. Flere sier at boka har «fylt flere hull» i deres oppfatning av den tidligere Vågå-ordføreren. Disse reaksjonene kommer selvfølgelig ikke fra ingenting. Noen har sett noen av brikkene i et ubehagelig puslespill, men kunne eller ville ikke skjønne hva bildet skulle forestille. Derfor sa eller gjorde de heller ingenting.

Jeg oppdaget akkurat det samme mønsteret rundt åtte år gamle Christoffer som ble mishandlet til døde av sin stefar. Flere og flere av guttens nærmeste utenfor hjemmet var urolige for blåmerker og skader. De observerte at både Christoffer og hans mor endret atferd og ble mer og mer isolert fra sine venner. Men de satte seg aldri ned sammen for å forsøke å tegne hele bildet. Ikke før det var for seint. Som mennesker må vi selv ta hovedansvaret for våre gjerninger og misgjerninger. Men har vi ikke også et ansvar for å hjelpe hverandre med å utøve dette ansvaret? For meg er svaret selvsagt. Det krever at vi sammen begynner å bry oss mer om og med hverandre, og at vi våger å utvikle og utvide vår kunnskap og fantasi. Det holder ikke å måle andres potensial for misbruk og mishandling ut fra hva vi selv er i stand til, eller å la oss blende av enere og andre kjendiser. Det er nok å nevne sexskandalene i BBC for å se hvor stjerneblind det går an å bli.

Når vi tegner et felles bilde og kan vi også lettere få avkreftet grunnløse mistanker og rykter. Bjugn-saken er et eksempel på hvor ille det kan gå når den enkeltes fantasi løper løpsk, og ikke blir paret med kunnskap. Christoffers mormor var den første som erkjente sitt medansvar for ikke å ha skjønt hva som faktisk var i ferd med å skje med barnebarnet hennes. Allerede samme kveld som gutten døde, bestemte hun seg for å stå åpent fram med sin veldige skyldfølelse, og bruke resten av livet til å kjempe for at ikke andre barn skal lide samme skjebne.

Helse- og skolepersonell ble gjort medansvarlige gjennom sterk kritikk i tilsynsrapporter fra Helsetilsynet og Fylkesmannen i Vestfold. Etter at boka om Christoffer-saken kom ut, ble også guttens mor tiltalt og dømt for passiv medvirkning til grov legemsbeskadigelse. I Øygard-saken er det bare jentas nærmeste familie som offentlig har klandret seg selv for at de ikke fulgte sin magefølelse, og gjorde enda grundigere undersøkelser rundt datterens hyppige kontakt med Øygard. Lokalavisene Fjuken og GD har tatt selvkritikk for at de var for lite kritiske til hans virke som ordfører. Men hvor er alle de andre?

Nylig satt tidligere statsminister Jens Stoltenberg og vred seg på stolen i VGs TV-studio for å unngå å svare direkte på om han hadde hatt et vennskapelig forhold til Rune Øygard. Flere andre framtredende personer fornekter sine tidligere tette vennskapsbånd til den joviale og karismatiske eksordføreren. Slik forsøker de febrilsk å distansere seg enda mer fra sitt menneskelige medansvar, mens de i virkeligheten begår et dobbelt svik. Både mot sin tidligere venn, hvis straffbare handlinger det selvsagt er all grunn til å ta avstand fra, men som like fullt er et menneske blant oss, og mot jenta som heller ikke får noen beklagelser som kunne styrket henne på veien videre.

Jens Bjørneboe studerte og skildret menneskenes ondskap så inngående at han tok sin død av det, bare 55 år gammel. Han kom likevel fram til at det ikke er ondskapen, men dumheten og feigheten som er menneskets verste fiender. Spør meg om «skyld»! Det er et grusomt ord. Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord! I blygsel skal du snu ditt ansikt bort: Hva en har syndet, har vi alle gjort!