NITTITALLETS LÆRERROLLE: Hva skjer når den autoriteten som skulle hatt overoppsynet, læreren, får en mindre sentral rolle? Da blir det andre forskjeller som blir styrende, de som er så ulikt fordelt: Selvdisiplin, anlegg for abstrakt tenkning og interesse for fagstoff, overbevisningen om at skolearbeid er viktig. Foto: Scanpix.
NITTITALLETS LÆRERROLLE: Hva skjer når den autoriteten som skulle hatt overoppsynet, læreren, får en mindre sentral rolle? Da blir det andre forskjeller som blir styrende, de som er så ulikt fordelt: Selvdisiplin, anlegg for abstrakt tenkning og interesse for fagstoff, overbevisningen om at skolearbeid er viktig. Foto: Scanpix.Vis mer

Ansvar på feil skuldre

I årets valgkamp har skolestrategien «ansvar for egen læring» blitt forkastet av sine egne. Bør noe av den bli igjen?

Kommentar

Skoleslagordet «ansvar for egen læring» ligger i en furukiste det har blitt slått mange spikre i de senere år. Den siste kom nylig, da Trond Giske skrev i sin skolebok at denne typen ansvar var en feilslått strategi og et meningsløst begrep. Dermed kastet Giske ut et mantra som hans eget parti hadde latt prege hverdagen til flere årskull av norske skolebarn. Men hvor kom det fra, «ansvar for egen læring», og har det noe sted å gå, nå som det har blitt forlatt av selv sine egne foreldre?

Nittitallsreformene i norsk skole var frembrakt av forskjellige strømmer fra etterkrigstiden. Oppgjøret etter andre verdenskrig lot ingen glemme at enhver var ansvarlig for sine egne tanker og handlinger og ikke kunne skylde på ordre, og i tiårene som fulgte ble det lagt stadig større vekt på at barn måtte bli hørt og sett i avgjørelser som påvirket livet deres.

I tillegg var lærernes rolle og posisjon blitt bygget ned av en styringsglad stat. Gudmund Hernes, den tidens utdanningsminister, ønsket seg en identitetsskapende skole. Elevene skulle være aktive i læringsprosessen og skape et bevisst forhold til prosessene som larmet rundt dem. De skulle skjønne hvorfor og hvordan de lærte.

Men så var det dette misforholdet mellom metode og idealer. Mange av de som ble forsøkt, økte gapene mellom elevene snarere enn å snevre dem inn. Det er mange som husker med gru nittitallsskolens gruppearbeid og prosjektoppgaver. Tanken var at elevene skulle lære å finne kunnskap selv, med det resultat at de gikk og slo opp i leksikontekster skrevet for voksne i stedet for å få undervisning tilpasset sitt eget nivå. Gruppearbeidene førte til timelange kollapser i mang en kantine, før gruppens mest skoleflinke elev delegerte de lette oppgavene til de andre og gjorde brorparten av jobben selv.

For hva skjer når den autoriteten som skulle hatt overoppsynet, læreren, får en mindre sentral rolle? Da blir det andre forskjeller som blir styrende, de som er så ulikt fordelt: Selvdisiplin, anlegg for abstrakt tenkning og interesse for fagstoff, overbevisningen om at skolearbeid er viktig, den som noen av elevene hadde blitt dynket med siden de var på parkdresstadiet. Troen på barns naturlige forskerinstinkt og indre akademiske motor, var overdreven.

Det virker nesten paradoksalt. Men den individuelle utviklingen til en spesifikk elev tjenes ikke av at han eller hun får størst mulig frihet. Snarere hemmes den. Den som skal vokse, må utfordres og tøyes, bringes i kontakt med og brynes mot så mange elementer i verden som mulig. Å legge dette ansvaret på tynne tenåringsskuldre, var å gi dem en urettmessig bør.

Det hjalp heller ikke at skoledebatten i mange år var preget av en gnissing der elevenes trivsel på skolen ble satt opp mot faglige ambisjoner. De som argumenterte mot karakterkrav for lærerstudenter, pekte gjerne på at de som ikke hadde gode nok karakterer, kunne ha menneskelige egenskaper som var viktigere - som om det var noen motsetning mellom de to, og gode lærere ikke burde ha begge deler.

«Lærerautoritet har blitt forstått som det samme som å være autoritær», har pedagogikkprofessor Arild Tjeldvoll sagt, som en mulig diagnose. «En skal finne seg selv via det andre», skriver Rune Slagstad om den moderne skolens rolle, «i det overleverte, det fremmede, i en kritisk prøvende tilegnelse». Gjennom å finne seg selv, finner man andre. Gjennom å stilles overfor kunnskap og perspektiver, presentert så de er til å forstå, kan man finne seg selv.

De siste ti årene har det vært om å gjøre for politikere å distansere seg fra nittitallets frihetstro, sette PISA-kniver i ryggen på skolene og teste i vei. Og blant vitnesbyrd om skolebarn som engster seg før de nasjonale prøvene og føler at skolens ære hviler på dem, bør kanskje noen av idealene fra de reformglade nittårene være med videre.

For sammen med respekten for lærernes kunnskap og autoritet bør det gå en bevissthet om at det er bra å trekke sine egne slutninger. Sammen med innsatsen for gode karakterer bør det være en årvåkenhet for alt de ikke måler. Pensum bør ikke oppleves som sin egen forklaring - du skal lære det fordi du skal lære det - men som det som skaper sammenhenger i verden, og som gjør deg i stand til å trekke konklusjoner om det du leser og opplever på et godt grunnlag.

En god måte å forholde seg til autoriteter på, er ikke å bygge dem ned, men å lytte til alt de har å si - med en viss distanse og selvstendig vurderingsevne. Det er et ansvar som gjør godt for skuldermuskulaturen, også hos veldig unge kunnskapsbærere.