Ansvaret for diskrimineringen

DAG ØISTEIN ENDSJØ

reiser en debatt 14. april som bør ønskes velkommen av alle som kjemper for menneskerettighetene. Endsjø kritiserer norske myndigheter for å drive en splitt og hersk politikk overfor diskriminerte grupper. Til tross for at Norge ønsker å fremstå som ledende, står staten som Endsjø peker på, for en systematisk rangering av befolkningen når det gjelder vern mot diskriminering. Menneskerettighetskonvensjonene gir enhver krav på beskyttelse mot diskriminering. Det innebærer at likhet for loven. Etniske og religiøse minoriteter skal nå få samme rettslige vern som vi har for kjønnsdiskriminering. Det er et stort fremskritt. Men hva med alle andre som diskrimineres? Hvordan kan det forsvares at det skal være tillatt å diskriminere noen i det hele tatt? Når det gjelder funksjonshemmede er svaret enkelt; for Norges lover forteller oss at staten ikke erkjenner at vi diskrimineres.

Funksjonshemmede er utelatt i straffeloven, husleieloven og borettslagsloven som verner på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofil legning, leveform eller orientering, samt språkkunnskaper. Endsjøs kritikk av homobevegelsen for ikke å se utover seg selv, kunne like gjerne rettes mot alle som kjemper mot diskriminering. Kampen mot diskriminering handler dypest sett om å bekjempe egne fordommer. Løsningen er såre enkel, men provoserende; for om kvinner som utgjør halve befolkningen, homofile, etniske og religiøse minoriteter, funksjonshemmede og eldre sluttet å diskriminere hverandre, hadde vi løst problemet.

HVITE,

velfungerende, heterofile menn i sin beste alder utgjør en minoritet som ikke kan ta skylden for diskrimineringen. Derfor har Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen en visjon om en allianse av alle som opplever seg diskriminert.